§ 1.^​1

Forliksrådet^​2 kan avsi dom^​3 når begge parter møter og en av dem krever dom og den annen part:^​4

I saker om formuesverdier kan forliksrådet dessuten avsi dom når:

I saker som nevnt i § 273 kan forliksrådet ikke i noe tilfelle avsi dom.

§ 2.^​1

Under tingretten^​2 hører:

§ 3.^​1

Under lagmandsretten^​2 hører:^​3

§ 4.(Opphevet ved lov 21 juni 1935 nr. 8.)

§ 5.

Under Høiesterets kjæremaalsutvalg^​1 hører kjæremaal mot kjendelser og beslutninger, som avgives i tvistemaal av lagmandsrettene^​2 eller av overordentlige domstoler med flere retskyndige medlemmer.

§ 6.^​1

Under Høiesterett hører anke i tvistemål som er behandlet ved lagmannsrettene^​2 eller ved overordentlige domstoler med flere rettskyndige medlemmer.

Anke som etter § 3 nr. 1 hører under lagmannsrett, kan med samtykke av Høyesteretts kjæremålsutvalg bringes direkte inn for Høyesterett, når avgjørelsen har betydning utenfor den foreliggende sak eller saken er pådømt med fagkyndige meddommere, og likeså når det av særlige grunner er meget om å gjøre av hensyn til en parts kår eller for å få saken hurtig avgjort.^​3 Samtykke skal nektes når anken eller en motanke av hensyn til bevisførselen bør behandles ved lagmannsrett. Erklæres motanke^​4 efter at samtykke er gitt, skal saken forelegges utvalget på nytt.

Begjæring om samtykke fremsettes sammen med ankeerklæringen og sendes med sakens dokumenter til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Før samtykke gis, skal motparten ha fått adgang til å uttale seg. Etter at søknaden er avgjort, sendes sakens dokumenter tilbake til den rett hvis avgjørelse angripes.

§ 7.^​1

Krav, som utspringer av rettergangen^​2 eller av motpartens forhold under saken til den ting eller ret, saken gjælder, saaledes erstatningskrav mot motpart eller procesfuldmægtig og krav paa godtgjørelse for utlæg eller arbeide, kan altid bringes ind for den ret, som behandler eller har behandlet hovedsaken, naar dette ikke er Høiesteret (jfr. § 368).

§ 8.^​1

Er rettens domsmyndighet avhængig av tvistgjenstandens værdi, fastsættes værdien efter forskriftene i §§ 9-15 til det beløp, som den antages at utgjøre paa det tidspunkt, da saken ved forliksklage eller stevning kommer ind for domstolen,^​2 eller for krav, som blir bragt ind senere, paa det tidspunkt, da de bringes ind.^​3

§ 9.^​1

Flere krav, som gjøres gjældende i ett søksmaal mot samme eller forskjellige saksøkte,^​2 lægges sammen ved beregningen av tvistgjenstandens værdi.

Krav og motkrav^​3 lægges ikke sammen.

§ 10.^​1

Som tvistegjenstand regnes hele det krav saken gjelder, ikke bare hovedstolen, men også avkasting og erstatning for mislighold eller avsavn, uten hensyn til om kravet er omtvistet eller erkjent, om det er tatt med fra først av eller senere brakt inn i saken. Renter av en hovedstol medregnes bare dersom kravet om renter bestrides særskilt eller gjøres gjeldende i et eget søksmål.

Dog medregnes ikke saksomkostninger^​2 og andre krav, som utspringer av rettergangen^​3 eller avsavnet under den.

§ 11.^​1

Gjælder søksmaalet en stedsevarig ret til periodiske ydelser,^​2 regnes værdien til det femogtyvedobbelte av den aarlige ydelse.

Gjælder det periodiske ydelser paa livstid eller ubestemt tid, regnes værdien til det tidobbelte av den aarlige ydelse.

Er tiden for ophøret bestemt paa forhaand, lægges ydelserne sammen; men værdien regnes aldrig til mer end det femogtyvedobbelte av den aarlige ydelse.

§ 12.^​1

Værdien av en bruksret eller servitut over fast eiendom^​2 bestemmes efter den værdi, retten har for rettighetshaveren, men efter værdiformindskelsen for eiendommen, hvis den er større.

§ 13.^​1

Gjælder saken en panteret eller anden tinglig sikkerhetsret for en fordring,^​2 lægges fordringens størrelse til grund, men det beløp, som gjenstanden gir sikkerhet for, hvis det er mindre.

§ 14.^​1

Er rettens domsmyndighet avhengig av tvistegjenstandens verdi, skal saksøkeren i saker om pengekrav alltid kreve et bestemt beløp eller oppgi et bestemt beløp som yttergrense og i saker om andre formueskrav verdsette tvistegjenstanden i penger.

Naar tvistgjenstandens værdi skal beregnes efter § 11, og de aarlige ydelser er av forskjellig størrelse, skal saksøkeren i fornødent fald opgi et bestemt beløp som det aarlige gjennemsnit.

Erklærer han sig villig til at ta imot et pengebeløp istedenfor en anden ydelse, kan tvistgjenstanden ikke værdsættes høiere end pengebeløpet.

§ 15.^​1

Ved fastsettelsen av verdien legges saksøkerens opgave til grunn, såfremt retten^​2 ikke finner den uriktig. Også forut for hovedforhandlingen kan retten opta bevis for verdien.^​3

Er retten domsmyndig uten hensyn til tvistgjenstandens værdi, naar saksøkte samtykker, behøver den ikke av eget tiltak at prøve saksøkerens værdsættelse.

En avgjørelse om, at tvistgjenstandens verdi ikke er til hinder for å ta saken under behandling, kan ikke angripes ved kjæremål uten på det grunnlag, at lovens regler er tilsidesatt.

§ 16.^​1

Er hovedforhandlingen^​2 begynt når retten finner at den etter reglene om tvistegjenstandens verdi^​3 ikke er domsmyndig, kan saken likevel fremmes.

På grunn av feil ved avgjørelsen av tvistegjenstandens verdi kan dommen ikke kjennes ugyldig.^​4

§ 36 a.

Loven gjelder med de begrensninger som er anerkjent i folkeretten eller følger av overenskomst med fremmed stat.^​1

§ 36 b.

At et skip eies av en fremmed stat, eller at en skipslast tilhører en fremmed stat, er i utgangspunktet ikke til hinder for at det her i riket blir reist søksmål om krav som er en følge av bruken av skipet eller befordringen av lasten.

Søksmål kan likevel ikke reises her i riket om krav som angår:

§ 37.^​1

På umyndig^​2 parts vegne reises søksmål av eller mot vergen.^​3

Mindreårig^​2 over 15 år skal varsles til rettsmøtene. Retten skal opplyse om at den mindreårige har rett, men ikke plikt, til å være til stede på rettsmøtet. Den mindreårige skal meddeles prosesskrift^​4 samtidig med vergen, hvis ikke den mindreårige har erklært at det ikke er nødvendig.

§ 38.^​1

Reises saken av eller mot den umyndige selv, skal forliksklage^​2 og stevning^​3 også forkynnes for vergen.^​4

Vergen kan efter forskriftene i §§ 75-77 tre inn i saken, slik som den står ved inntredelsen, og derefter utøve partsrettigheter på den umyndiges vegne ved siden av ham selv. De prosesshandlinger som vergen foretar, kommer den umyndige til gode, selv om de strider mot hans egne prosesshandlinger.

Når vergen er trådt inn, skal alle forkynnelser og meddelelser til den umyndige også rettes til vergen.

§ 39.^​1

Dersom en sak som reises av eller mot vergen på den umyndiges vegne gjelder midler som bestyres av overformynderiet,^​2 skal bestemmelsene i § 38 tilsvarende gjelde overformynderiet.^​3

§ 40.^​1

En utlænding, som er procesdygtig efter sit hjemlands lov, kan selvstændig reise og ta imot søksmaal her i riket.

Er en utlænding procesdygtig efter norsk lov, kan søksmaal reises mot ham, selv om han ikke er procesdygtig efter sit hjemlands lov. Han kan ogsaa selv reise søksmaal, hvis ikke motparten gjør indsigelse, fordi han mangler procesdygtighet efter sit hjemlands lov.

For en fremmed umyndig som ikke står under vergemål her i riket, skal midlertidig verge opnevnes^​2 når der er fare ved ophold, eller når der skal reises søksmål mot ham ved norsk domstol og det ikke ved rimelig undersøkelse har kunnet erfares hvem som er hans verge.

§ 41.

Når der er grunn til å anta at en part ikke er prosessdyktig, eller at den som reiser sak eller saksøkes på en sådan parts vegne, ikke er hans lovlige stedfortreder, eller at forskriftene i § 38 eller § 39 ikke er iakttatt, skal retten av eget tiltak ta hensyn til det.^​1

Kan spørsmaalet ikke løses med det samme, eller paastaaes det, at mangelen kan avhjælpes, kan retten utsætte avgjørelsen.^​2 Proceshandlinger, som ikke kan opsættes uten fare eller ulempe, kan foretages; men de blir ugyldige, hvis de nødvendige oplysninger ikke bringes tilveie eller mangelen ikke avhjælpes.

§ 42.

Hvis ikke en enkelt person har eneret til å foreta proceshandlinger for et selskap, en forening, en sparebank,^​1 en stiftelse,^​2 et statsforetak^​3 eller en offentlig indretning, kan de bare foretages ved en procesfuldmægtig^​4 eller ved et medlem av styret, som dette har opnævnt til stedfortræder i saken.^​5

§ 43.^​1

Parterne kan foreta proceshandlinger enten selv eller ved fuldmægtig, hvis ikke loven bestemmer noget andet.^​2

Som procesfuldmægtig for en part kan paa ethvert trin av saken bare en person gjøre tjeneste.

At en part bruker procesfuldmægtig, utelukker ikke, at han selv optræder ved siden av fuldmægtigen.^​3

§ 44.^​1

Som prosessfullmektig for Høyesterett under muntlig hovedforhandling kan bare brukes advokater som har tillatelse til å være advokat ved Høyesterett.^​2 Under forberedelsen av saker for Høyesterett, ved skriftlig ankebehandling og ved kjæremål til Høyesteretts kjæremålsutvalg kan bare advokater brukes som prosessfullmektig. Høyesterett kan for den enkelte sak av særlige grunner tillate at en annen myndig^​3 person brukes.

Som prosessfullmektig ved behandlingen av saker for lagmannsrett og ved søksmål for eller anke til tingrett kan foruten advokater^​4 brukes enhver myndig^​3 person som er fast ansatt i partens tjeneste eller styrer eller tar del i styrelsen av partens anliggender, som er partens ektefelle^​5 eller som er i slekt eller svogerskap med parten i opp- eller nedstigende linje eller i sidelinjen så nær som søskenbarn. Retten kan for den enkelte sak av særlige grunner tillate at en annen myndig^​3 person brukes. Beslutningen kan ikke angripes ved kjæremål eller anke.

Som prosessfullmektig i andre tilfeller kan foruten advokater og personer som nevnt i annet ledd første punktum brukes enhver myndig^​3 person som ikke utfører arbeid eller verv for domstolen. Retten skal likevel tilbakevise vedkommende dersom vedkommende søker erverv ved å opptre for andre i rettergang eller er ansatt som betjent hos noen som gjør det. Retten kan for den enkelte sak av særlige grunner unnlate å tilbakevise vedkommende. Beslutningen kan ikke angripes ved kjæremål eller anke.

Ved hvert forliksråd skal det være et utvalg av faste møtefullmektiger for forliksrådet. Medlemmene av utvalget oppnevnes av kommunen for inntil fire år av gangen. Kongen kan ved forskrift^​6 gi nærmere regler om antall medlemmer og deres kvalifikasjoner og godtgjørelse mv.

I alle tilfeller kan retten samtykke i at det som prosessfullmektig brukes utenlandsk advokat når det av hensyn til sakens art og omstendighetene for øvrig finnes ubetenkelig. Beslutningen kan ikke angripes ved kjæremål eller anke. Den utenlandske advokat likestilles i forhold til § 91 tredje ledd, § 119 tredje ledd og § 126 annet ledd med norsk advokat. Den utenlandske advokaten kan underskrive eller medunderskrive for sin part etter § 364 annet ledd og § 409 annet ledd. Kongen fastsetter ved forskrift^​6 i hvilken utstrekning og på hvilke vilkår utenlandske advokater forøvrig skal ha adgang til å opptre som prosessfullmektig.^​7

§ 45.

En advokat som er antatt til prosessfullmektig, er overfor sin part forpliktet til selv å møte under hovedforhandlingen^​1 når ikke annet er avtalt; prosesshandlinger utenfor hovedforhandling kan han foreta ved en annen.

Hvis advokaten får forfall og ikke i tide kan innhente bestemmelse fra parten, kan han også overdra utførelsen av hovedforhandling til en annen.^​2

En prosessfullmektig som ikke er advokat, kan bare overdra sitt verv til en annen når det er særlig avtalt eller han får forfall og ikke i tide kan innhente bestemmelse fra parten.

§ 46.^​1

En prosessfullmektig som ikke er advokat, skal fremlegge skriftlig fullmakt hvis ikke parten avgir erklæring om fullmaktsforholdet til rettsboken. Like med skriftlig fullmakt regnes det at fullmakten er meddelt gjennom telegraf eller telefon når forskriftene i lov om domstolene^​2 § 164 er fulgt. Fullmakten forblir hos retten i original eller i en avskrift som er bekreftet av retten eller en offentlig tjenestemann eller advokat.

En advokat behøver ikke å fremlegge skriftlig fullmakt med mindre retten finner grunn til å forlange det.

Kommer retten i tvil om en fullmakt er ekte eller gyldig, kan den forlange at fullmakten skal bekreftes for notarius,^​3 eller foreta hvad den ellers finner hensiktsmessig for å bringe saken på det rene. Er ikke fullmaktsforholdet tilstrekkelig godtgjort, kan saksbehandlingen fremmes hvis utsettelse^​4 vilde medføre skade.^​5

Rettens beslutninger efter denne paragraf kan ikke angripes ved kjæremål eller anke.

§ 47.^​1

I kraft av almindelig prosessfullmakt for saken kan prosessfullmektigen:

En advokat anses å ha den fullmakt han påberoper seg til å foreta alle rettergangsskritt til fremme av saken, for å få fullbyrdet en avgjørelse av retten og til å ta imot det som hans part har krav på.

§ 48.^​1

Indskrænkninger i omfanget av en almindelig procesfuldmagt har ikke bindende virkning overfor retten og motparten, medmindre de gjælder godkjendelse eller frafaldelse av paastande.

I stedenfor almindelig procesfuldmagt kan der gives fuldmagt til at foreta enkelte bestemte proceshandlinger.^​2

Fuldmægtigens erkjendelser og andre faktiske anførsler er ikke bindende for parten, naar han selv paa stedet gjør indsigelse.^​3

§ 49.^​1

En procesfuldmagt kan til enhver tid tilbakekaldes. Men overfor retten og motparten har tilbakekaldelsen først virkning, naar den er blit dem meddelt.

Om parten dør, kommer under konkurs eller taper eller erhverver retslig handleevne, har ikke det til følge, at procesfuldmagten ophører.^​2

§ 50.^​1

En procesfuldmægtig har ret til at træde tilbake fra fuldmagtsforholdet. Men han pligter at utføre det, som ikke kan utstaa, uten at parten utsættes for tap. Tilbaketrædelsen maa meddeles i saa god tid som mulig. Hvis den ikke er fyldestgjørende begrundet i partens forhold, har procesfuldmægtigen ikke krav paa større godtgjørelse, end parten kan betale uten øket utgift.^​2

Overfor retten og motparten har tilbaketrædelsen først virkning, naar den er blit dem meddelt.

§ 51.^​1

Som retslig medhjælper ved siden av en part, som selv varetar sit tarv kan en anden optræde, naar han kunde være procesfuldmægtig.^​2

Ved siden av en prosessfullmektig kan en advokat eller en som har betingelsene for å få advokattillatelse,^​3 opptre som rettslig medhjelper, men for Høyesterett bare en annen advokat som har tillatelse til å være advokat ved Høyesterett.^​4 Bestemmelsene i § 44 fjerde ledds første og annet punktum får dog tilsvarende anvendelse.

Det, som den retslige medhjælper fremfører, ansees som fremført av parten, hvis det ikke paa stedet blir motsagt.^​5

§ 52.^​1

Den godtgjørelse, som tilkommer en procesfuldmægtig, kan saavel parten som procesfuldmægtigen begjære fastsat av retten, naar intet andet er avtalt mellem dem. Fastsættelsen finder sted efter reglerne i § 179, første led.

Er ikke begjæring om rettens bestemmelse fremsat inden sakens slutning, kan spørsmaalet fremdeles avgjøres ved rettens kjendelse,^​2 naar begjæring herom fremsættes inden en maaned^​3 efter slutningen.

Mot avgjørelsen kan kjæremaal ikke anvendes.

§ 53.

Før et krav er forfaldt, kan det ikke bringes ind for domstolene med paastand om fuldbyrdelsesdom undtagen i følgende tilfælde:

Er kravet heller ikke forfaldt ved domsavsigelsen, fastsætter dommen den betingelse, som maa indtræde, eller den tidsfrist, som maa forløpe, før den kan fuldbyrdes.^​2

§ 54.^​1

Har saksøkeren en retslig interesse av, at det blir fastsat ved dom, at et retsforhold eller en rettighet er til eller ikke er til, eller at et dokument er egte eller uegte, kan han reise søksmaal med paastand om fastsættelsesdom,^​2 selv om fuldbyrdelsesdom endnu ikke kan erhverves.^​3

§ 55.^​1

Flere krav mot samme saksøkte kan saksøkeren, hvis ikke andet er bestemt ved lov,^​2 gjøre gjældende i én sak, naar kravene kan bringes ind for samme ret og behandles i samme procesformer.^​3

En ulovlig forening av flere krav ophæves ved kjendelse.^​4

§ 56.^​1

Motsøksmaal kan saksøkte reise, efterat stevningen er forkyndt, ved at fremsætte^​2 motkrav med paastand om selvstændig dom i samme retssak:^​3

I alle tilfælde er det en betingelse, at motkravet kan bringes ind for samme ret^​4 og behandles i samme procesformer.^​5

§ 57.

Naar saksøkte reiser motsøksmaal, faar de regler, som gjælder om saksøkeren, tilsvarende anvendelse paa ham i motsøksmaalet,^​1 hvis ikke andet er bestemt ved lov.^​2

Er motsøksmaalet lovlig reist, kan det fremmes til doms, selv om hovedsøksmaalet falder bort.

§ 58.^​1

Søksmaal og motsøksmaal^​2 kan ændres^​3 ved inddragning av:

Men inddragningen kan bare foretages, hvis de nye krav kan bringes ind for samme ret og behandles i samme procesformer.^​7

§ 59.^​1

Saalænge stevningen ikke er forkyndt, kan saksøkeren ogsaa inddra^​2 andre nye krav, som kan bringes ind for samme ret og behandles i samme procesformer.^​3

Efterat stevningen er forkyndt, kan enhver av parterne inddra^​2 saadanne krav, hvis motparten samtykker^​4 eller retten^​5 finder, at han ikke har rimelig grund til at motsætte sig inddragningen.

§ 60.^​1

Enhver av parterne kan utvide sin paastand med hensyn til samme krav.^​2

§ 61.

Saksøkeren kan utvide saken til flere saksøkte i henhold til § 68,^​1 ogsaa efterat stevningen er forkyndt.^​2

§ 62.^​1​2

Ændringer efter §§ 56, 58, 59 og 60 kan foretages uten særskilt stevning.^​3

Enhver ændring av saken eller paastanden enten fra saksøkerens eller fra saksøktes side bør foretages saa tidlig som mulig.

I motsat fald kan retten^​4 ved kjendelse^​5 beslutte at sætte ændringen ut av betragtning, naar den er forsinket i den hensigt at forhale saken eller overrumple motparten, eller naar den anden part forlanger det, og saken ellers vilde bli betragtelig forsinket.^​6

En beslutning om at tillate en ændring kan ikke angripes ved kjæremaal eller anke.

§ 63.^​1

Et krav er tvistgjenstand^​2 fra det tidspunkt, da forliksklage er kommet ind til forliksraadet^​3 eller stevning til retten.^​4 Reises et krav under saken, blir det tvistgjenstand fra det tidspunkt, da det fremsættes.

Kravet vedblir at være tvistgjenstand, indtil saken retskraftig^​5 er avgjort, hævet eller avvist.

Når et krav er henvist fra forliksrådet til retten,^​6 opphører det å være tvistegjenstand dersom stevning ikke er sendt til retten innen ett år fra henvisningsdagen.^​7

§ 64.^​1

Reises en anden sak mellem de samme parter om samme tvistgjenstand, skal retten av eget tiltak avvise den.^​2

§ 65.^​1

Overdrar saksøkeren den ting eller ret, saken gjælder, har erhververen ret til at overta saken i hans sted slik, som den da staar. Overdragelse fra saksøktes side gir derimot ikke erhververen ret til at overta saken uten samtykke^​2 av saksøkeren. I begge tilfælde kan overdragerens motpart dra erhververen ind i saken^​3 gjennem et processkrift,^​4 som kort angir sakens gjenstand og stilling, og som retten lar forkynde.

Fortsættes saken mellem de oprindelige parter, blir dommen bindende ogsaa for erhververen.^​5

Ved disse forskrifter gjøres ingen indskrænkning i den borgerlige rets regler til gunst for den, som har erhvervet rettigheter i god tro.^​6

§ 66.^​1

De virkninger som etter den borgerlige rett følger av at søksmål er reist,^​2 regnes fra det tidspunkt da forliksklage eller stevning er forkynt for saksøkte, eller da det er meddelt ham at kravet er framsatt under saken, når ikke annet er bestemt ved lov.^​3 I samsvar med domstollovens^​4 § 146 avbrytes dog en frist allerede ved at forliksklage eller stevning er sendt til retten eller kravet er framsatt under saken.

Når et krav er henvist fra forliksrådet til retten,^​5 opphører virkningene av at søksmål er reist dersom stevning ikke er sendt til retten innen ett år fra henvisningsdagen.

Hvis søksmaalet blir avvist paa grund av uforsætlige feil, eller hvis det ellers ender uten dom, blir disse virkninger fremdeles i kraft, naar kravet reises paany senest tre maaneder,^​6 efterat kjendelsen blev forkyndt for saksøkeren, hvis ikke andet er bestemt ved lov.

§ 67.^​1

Saksøkeren kan ikke frafalde saken uten tillike at opgi selve kravet, efterat stevningen er forkyndt for saksøkte eller et senere indbragt krav meddelt ham, medmindre saksøkte samtykker^​2 eller paastaar søksmaalet avvist eller har undlatt at ta til gjenmæle ved møte eller forberedende indlæg.^​3

Frafaldelse av saken maa erklæres mundtlig for dommeren eller gjennem processkrift^​4 og skal av retten forkyndes for saksøkte, hvis stevningen er eller blir forkyndt eller det senere indbragte krav meddeles saksøkte. Trænges samtykke av saksøkte, opfordrer retten ham til at uttale sig inden en frist,^​5 som retten sætter. Gjør han ikke indvending, ansees han for at samtykke.^​2

Saksøkeren kan ikke i noget tilfælde reise ny sak, før han har betalt de saksomkostninger, som maatte være tilkjendt saksøkte.^​6

Blir saksøkerens krav i samsvar med dennes påstand oppfylt av saksøkte, kan saksøkeren kreve at saken straks blir hevet. Dersom saksøkeren krever sakskostnader dekket etter § 175 annet ledd, skal dette meddeles saksøkte med en kort frist for uttalelse.

§ 68.^​1

Søksmaal, som kan bringes ind for samme ret og behandles i samme procesformer, kan reises av flere saksøkere eller mot flere saksøkte i fællesskap:

§ 69.

Vil nogen av parterne, om han taper, gjøre krav gjældende mot en tredjemand,^​1 kan han dra dette krav ind i saken, saalænge den ikke er optat til doms i første instans, hvis kravet kan bringes ind for samme ret og behandles i samme procesformer.

Er saken brakt inn for tingretten, kan kravet dras inn for denne rett selv om saken tidligere er pådømt av forliksrådet.^​2 Mekling i forliksrådet er ikke nødvendig.

§ 70.^​1

Ogsaa ellers kan søksmaal fra flere saksøkere eller mot flere saksøkte forenes, naar ingen av parterne reiser indsigelse,^​2 og søksmaalene kan bringes ind for samme ret og behandles i de samme procesformer.

§ 71.

En ulovlig forening av flere søksmaal ophæves ved kjendelse.^​1

§ 72.^​1

Flere saksøkere eller saksøkte, som optræder under én sak, er indbyrdes uavhængige, hvis ikke sakens art eller særlige lovbestemmelser medfører noget andet. De bevis, som føres, skal tillægges betydning for dem alle.^​2

Maa der efter retsforholdets art gives samme eller overensstemmende dom for flere procesfæller,^​3 kommer den enes proceshandlinger alle til gode, selv om de strider mot deres egne proceshandlinger.

§ 73.

De forkyndelser og meddelelser, som efter loven maa rettes til motparten, naar en part foretar rettergangsskridt under behandlingen i instansen, skal rettes til alle andre parter i saken, hvis der er flere.^​1

§ 74.^​1

Vil nogen, som staar utenfor en sak, gjøre krav paa den ting eller ret, saken gjælder, i strid med den ene eller begge parter, kan han reise interventionssøksmaal, rettet mot begge parter, ved den domstol, hvor hovedsaken er bragt ind i første instans,^​2 saalænge den ikke er retskraftig avgjort.^​3

Er saken brakt inn for tingrett, kan intervensjonssøksmålet reises ved denne rett selv om saken tidligere er pådømt av forliksrådet.^​4 Mekling i forliksrådet er ikke nødvendig.

§ 75.^​1

Den, som har en retslig interesse i, at den ene av parterne vinder,^​2 kan optræde som hjælpeintervenient til støtte for denne part paa ethvert trin i saken, saalænge den ikke er retskraftig avgjort.^​3

§ 76.^​1

Hjælpeintervention erklæres for retten mundtlig eller gjennem processkrift.^​2 Intervenienten maa bestemt opgi den interesse, han har.^​3

Retten gir begge parter meddelelse snarest mulig.

§ 77.^​1

Blir retten til hjælpeintervention bestridt, avgjøres spørsmaalet ved kjendelse.^​2 Saalænge intervenienten ikke er avvist, maa han faa adgang til at være med.

En kjendelse, som tillater intervention, kan ikke angripes ved kjæremaal eller anke.

§ 78.^​1

Hjælpeintervenienten træder ind i retssaken slik, som den staar ved indtrædelsen. Til støtte for den part, han hjælper, kan han anvende angreps- og forsvarsmidler, føre bevis og foreta andre proceshandlinger, dog ikke begjære gjenoptagelse.^​2 Hans proceshandlinger har virkning for parten, hvis de ikke kommer i strid med dennes egne proceshandlinger. § 73 faar tilsvarende anvendelse.

Naar begge parter samtykker, kan intervenienten træde ind som part istedenfor den, han hjælper.

§ 79.^​1

Hvis avgjørelsen i en sak er retslig bindende for hjælpeintervenienten^​2 i forhold til motparten, har han samme stilling som en part efter § 72 andet led.^​3

Det samme gjælder naar fuldbyrdelse av dommen vilde medføre et umiddelbart retsindgrep for hjælpeintervenienten, og han vedtar, at avgjørelsen i saken skal være bindende for ham.

§ 80.^​1

Naar en part efter loven skal gi tredjemand varsel om et søksmaal,^​2 lar han forkynde^​3 et processkrift,^​4 som kort angir grunden til varslingen og sakens gjenstand og stilling. Hermed kan ogsaa forbindes en opfordring til at træde ind i saken som hjælpeintervenient.^​5

Paa samme maate kan en part ogsaa ellers gaa frem, naar han mener, at han kan gjøre ansvar gjældende mot en tredjemand eller er utsat for ansvarskrav fra en tredjemand, om han taper saken.

Den, som er blit varslet om et søksmaal, kan selv paa samme maate varsle andre, som staar i samme stilling til ham.

§ 81.^​1

Vil saksøkte ikke indlate sig paa saken, fordi det bare er paa en andens vegne, han besidder den ting eller utøver den tinglige ret, saken gjælder, kan han opfordre den anden til at overta saken^​2 og til at erklære for retten inden en frist,^​3 som den fastsætter, om han er villig til at gjøre det.^​4

Opfordringen maa fremsættes i første instans og senest i det første retsmøte, saksøkte indkaldes til, eller naar frist er git til skriftlig tilsvar, før tilsvarsfristen er ute.^​5 Opfordringen fremsættes gjennem et processkrift,^​6 som kort angir retssakens gjenstand og stilling. Retten lar opfordringen forkynde^​7 og meddeler gjenpart til saksøkeren.

Erklæringen kan avgives mundtlig eller gjennem processkrift.^​6 Retten gir begge parter meddelelse snarest mulig.

Indtil erklæringsfristen er utløpet, kan saksøkte negte at indlate sig paa saken.

§ 82.^​1

Naar den, som har faat opfordringen, undlater at erklære sig eller er uvillig til at overta saken, kan han ikke gjøre ansvar gjældende mot besidderen i anledning av sakens utfald, eller fordi besidderen har efterkommet saksøkerens paastand, medmindre han godtgjør, at retsforholdet mellem ham og besidderen eller andre særlige omstændigheter medfører noget andet.

§ 83.^​1

Hvis den, som har faat opfordringen, overtar saken, træder besidderen ut. Men avgjørelsen med hensyn til den ting eller ret, saken gjælder, er bindende for ham og kan fuldbyrdes mot ham.^​2

Hvis krav, som er uavhængige av retsforholdet mellem den tilkaldte og besidderen, er gjort gjældende mot sidstnævnte, fortsættes saken for saa vidt mot ham.

§ 84.

Naar flere vil gjøre gjældende enten samme pengekrav eller pengekrav som gjensidig utelukker hverandre,^​1 og en av dem reiser sak, kan saksøkte opfordre den eller de andre til at træde ind i saken^​2 og til at gi svar til retten inden en frist,^​3 som den fastsætter.

Forskriftene i § 81 andet, tredje og fjerde led faar tilsvarende anvendelse.

Den, som ikke efterkommer opfordringen, kan ikke senere gjøre sit krav gjældende mot saksøkte, om han betaler til saksøkeren, medmindre saksøkte paa grund av særlige omstændigheter burde ha latt være at betale til saksøkeren.

Efterkommes opfordringen, skal saksøkte træde ut av saken, naar han nedlægger i retten det største beløp, som der handles om. Saken fortsættes i saa fald angaaende spørsmaalet om, hvem beløpet tilkommer, mellem den oprindelige saksøker og den eller dem, som har fremsat kravene.

§ 85.^​1

Domstolene kan ikke gaa utenfor de paastande, som er fremsat, undtagen naar der handles om forhold, som parterne ikke har fri raadighet over.^​2

§ 86.^​1

Det paahviler parterne at gjøre rede for de faktiske forhold og bevis, som er av betydning for avgjørelsen.^​2

Retten bør dog sørge for, at parternes anførsler blir saa klare og fuldstændige som mulig,^​3 og den kan selv iverksætte bevisoptagelser^​4 og undersøkelser i den utstrækning, som § 190 hjemler.^​5 Naar parterne ikke har fri raadighet over et forhold,^​6 skal retten av eget tiltak sørge for alle de oplysninger, som er nødvendige for at sikre en rigtig avgjørelse.

§ 87.^​1

Under sakens gang bør retten gi baade parterne og andre den veiledning, som kræves for at forebygge eller rette feil og forsømmelser i rettergangen.^​2 Navnlig bør den gi oplysning om adgangen til at angripe dens avgjørelser.^​3

§ 88.^​1

Hvis en part, som møter uten procesfuldmægtig,^​2 ikke kan fremstille sin sak paa en forstaaelig maate, men han indgaar paa senere at møte ved procesfuldmægtig,^​2 skal retten gi ham en kort utsættelse.^​3 Vil han ikke gaa ind paa det, ansees han for at utebli.^​4

Denne bestemmelse faar tilsvarende anvendelse paa procesfuldmægtiger,^​2 hvis ikke parten selv er tilstede og i stand til at vareta sit tarv.

§ 89.

Er en part, som ikke har procesfuldmægtig,^​1 hindret fra selv at møte, ansees forfaldet for gyldig, naar hindringen har været uforutseelig eller forøvrig er av saadan art, at procesfuldmægtig ikke i tide kunde antages.^​2

Er en procesfuldmægtig hindret fra at møte, ansees forfaldet for gyldig, naar hindringen har været uforutseelig eller forøvrig er av saadan art, at utførelsen av saken ikke i tide kunde overdrages en anden.^​3

§ 90.

Er en innkallelse til et rettsmøte ikke forkynt for parten personlig^​1 ved stevnevitne, anses han for å ha gyldig forfall, når han ikke i tide har fått vite om innkallelsen, og det ikke skyldes uaktsomhet fra hans side. Dog gjælder dette ikke indkaldelse gjennem offentlig kundgjørelse.^​2

§ 91.^​1

Indsigelser mot fremme av saken eller mot enkelte rettergangsskridt maa parterne fremsætte, saasnart der under saksbehandlingen blir anledning til det.^​2

I motsat fald sættes indsigelsen ut av betragtning,^​3 hvis ikke retten av eget tiltak maa ta hensyn til den omstændighet, indsigelsen grundes paa, eller parten gjør sandsynlig,^​4 at han ikke har visst om den, og at dette ikke er hans skyld.

Så lenge hovedforhandling ikke er berammet,^​5 kan dog en part som ikke har møtt ved advokat, fremsette innsigelse mot fremme av hele saken, selv om innsigelsen ikke er gjort gjeldende under saksforberedelsen.

§ 92.^​1

Avhænger domstolens adgang til at behandle saken av samtykke fra motparten,^​2 ansees det for git, naar han har møtt og forhandlet uten at fremsætte indsigelse. Forskriften i § 91 sidste led faar tilsvarende anvendelse.

§ 93.^​1

Spørsmaal om at avvise saken bør som regel avgjøres, før saksbehandlingen gaar videre. Dog kan retten^​2 gjøre undtagelse, navnlig naar spørsmaalet helt eller delvis avhænger av selve det forhold, saken gjælder.^​3

Spørsmål om å avvise saken kan under saksforberedelsen behandles skriftlig, i saksforberedende rettsmøte eller i et særskilt rettsmøte^​4 som partene^​5 innkalles til. Der kan ogsaa berammes særskilt hovedforhandlingsmøte^​6 til behandling av spørsmaalet. Paa grund av uteblivelse fra retsmøte, som bare er bestemt til behandling av et spørsmaal om avvisning, kan der ikke avsiges uteblivelsesdom.^​7

Rettens beslutninger efter denne paragraf kan ikke angripes ved kjæremaal eller anke.

§ 94.^​1

Hvis ikke andet er bestemt ved lov,^​2 er de beslutninger om at fremme saken, som er truffet under saksforberedelsen,^​3 ikke bindende ved hovedforhandlingen, medmindre de er stadfæstet av kjæremaalsretten.

§ 95.

Naar en avvisningspaastand er forkastet under hovedforhandlingen, skal forhandlingen om saken selv fremmes uten utsættelse, hvis ikke retsmøtet paa forhaand er begrænset til avvisningsspørsmaalet.^​1

§ 96.^​1

Retten^​2 kan ved kjendelse^​3 utsætte behandlingen av en sak, naar det særlig er bestemt ved lov,^​4 og ellers naar retten finder det nødvendig. At parterne er enige om utsættelse, er ikke avgjørende.

Utsættelse efter begjæring av en part maa ikke besluttes, uten at der saavidt mulig er git den anden part adgang til at uttale sig. Mot negtelse av at utsætte kan kjæremaal ikke anvendes.^​5

Utsættelse bør saavidt mulig gives paa bestemt tid.

§ 97.^​1

Uforsætlige feil, som hindrer fremme av saken, bør tillates avhjulpet. Hvis ikke andet er bestemt ved lov,^​2 kan retten i dette øiemed utsætte^​3 et retsmøte eller fastsætte en frist^​4 til at rette et processkrift,^​5 som er indgit i rette tid.

§ 98.^​1

Retten^​2 kan forene flere saker til fælles forhandling og i tilfælde fælles avgjørelse, naar derved behandlingen kan lettes eller paaskyndes, og ialfald den ene part er den samme i alle saker.

Retten kan bestemme, at der skal forhandles særskilt om et eller flere av de krav, som er forenet i én sak,^​3 eller om selvstændige tvistepunkter vedkommende samme krav.^​4

Rettens beslutninger efter denne paragraf kan ikke angripes ved kjæremaal eller anke.^​5

§ 99.^​1

Retten^​2 kan paa ethvert trin av saken forsøke mægling mellem parterne.^​3

Kommer forlik i stand, faar reglerne i §§ 285-287^​4 tilsvarende anvendelse, dog saaledes at anken gaar fra tingretten til lagmandsretten og fra lagmandsretten til Høiesteret.

§ 99a.^​1

Kongen kan gi forskrift^​2 om en forsøksordning ved enkelte tingretter og lagmannsretter om utvidet mekling i saker som er brakt inn for domstolen (rettsmekling).

I forskriften kan det gis regler om hvilke sakstyper som skal være omfattet av forsøksordningen og i hvilke saker det skal vurderes om rettsmekling skal foretas, om hvem som kan forestå rettsmekling, om taushetsplikt og vitneforbud for rettsmekleren og partene, om partenes ansvar for kostnadene ved rettsmeklingen og om gjennomføringen av rettsmeklingen for øvrig m m.

§ 100.

Naar et søksmaal falder bort eller hæves uten dom,^​1 skal retten av eget tiltak uttale det i kjendelse.^​2

§ 101.^​1

Naar en part dør, stanser saken,^​2 hvis han ikke har procesfuldmægtig^​3 med almindelig procesfuldmagt.^​4

Arvingene eller styret i dødsboet kan ta saken op ved at melde det til retten, som lar meldingen forkynde^​5 for motparten.

Motparten kan forlange, at retten igjen bringer saken i gang overfor arvingene eller dødsbostyret. Forlangendet fremsætter han gjennem et processkrift,^​6 som kort angir sakens gjenstand og stilling, og som retten lar forkynde.

§ 102.

Naar en part taper sin retslige handleevne,^​1 eller naar hans lovlige stedfortræder dør eller fratræder,^​2 stanser saken,^​3 hvis den ikke utføres av en procesfuldmægtig med almindelig procesfuldmagt.^​4

Rette vedkommende kan ta saken op ved at melde det til retten, som lar meldingen forkynde^​5 for motparten.

Motparten kan forlange, at retten igjen bringer saken i gang. Forlangendet fremsætter han gjennem et processkrift,^​6 som kort angir sakens gjenstand og stilling, og som retten lar forkynde^​5 for rette vedkommende.

§ 103.

Blir saksøkerens bo tat under konkursbehandling,^​1 faar § 102 tilsvarende anvendelse paa søksmaal om krav, som hører til konkursboets masse,^​2 selv om saken utføres av en procesfuldmægtig med almindelig procesfuldmagt.^​3

Er sak reist mot konkursskyldneren om krav, som saksøkeren agter at gjøre gjældende mot konkursboet,^​4 kan han inddra boet som part i saken gjennem et processkrift,^​5 som kort angir sakens gjenstand og stilling, og som retten lar forkynde.

§ 104.^​1

Avbrytes domstolens virksomhet ved krigstilstand eller av andre grunde, stanser saken.^​2

Blir en part avskaaret fra forbindelse med domstolen, kan retten^​3 stanse saken ved kjendelse,^​4 selv om den utføres av en procesfuldmægtig med almindelig procesfuldmagt.^​5

Retten^​2 bringer saken i gang igjen ved kjendelse^​4 enten av eget tiltak eller efter forlangende av en part.

§ 105.^​1

Parterne kan avtale, at en sak skal stanse i seks maaneder^​2 eller længere.^​3 Avtalen er virksom fra det tidspunkt, da retten har faat melding om den fra parterne. Blir meldingen git av en procesfuldmægtig,^​4 skal parten selv underrettes^​5 om stansningen og følgerne av den.

Naar parterne er enige, kan forhandlingen tages op igjen, før den avtalte tid er utløpet, men ikke før seks maaneder^​2 er gaat.

Saken fortsættes, naar den stansningstid, som er vedtat eller lovbestemt, er utløpet, hvis en part da kræver det.^​6

Uten rettens samtykke kan partene bare avtale stansing én gang.

§ 106.

Beslutning om at stanse en sak efter §§ 308, 309, 311, 340 eller 377 træffes ved kjendelse.^​1 Parterne selv underrettes om stansningen og følgerne av den, ogsaa naar de har procesfuldmægtig.^​2

Saken kan ikke kræves foretat paany før om seks maaneder.^​3 Derefter kan hver av parterne kræve, at saken skal fortsættes.

§ 107.^​1

Naar utfaldet av en sak helt eller delvis avhænger av et retsforhold, som foreligger til avgørelse i et andet søksmaal eller for en anden myndighet, kan retten^​2 ved kjendelse^​3 stanse^​4 behandlingen av saken eller vedkommende del av den, indtil avgjørelsen er truffet.

Det samme gjælder, naar nogen av parterne begjærer stansning for at faa en bindende avgjørelse av et saadant retsforhold, saafremt avgjørelsen ikke kan træffes i samme sak.^​5

Hvis der opstaar mistanke om en strafbar handling, og avgjørelsen av spørsmaalet, om den er forøvet, vil kunne ha væsentlig betydning for saken, kan retten stanse saken ved kjendelse,^​3 indtil avgjørelsen foreligger.

§ 108.

Naar en sak er stanset efter § 107, bringer retten^​1 den igjen i gang ved kjendelse.^​2

I det tilfælde, som er nævnt i § 107 andet led, kan retten fastsætte en frist^​3 for parten til at bringe retsforholdet ind til avgjørelse, og hvis fristen oversittes, kan den fremme saken igjen.

Ogsaa ellers kan den fremme saken uten at vente paa den avgjørelse eller den begivenhet, som gav grund til stansningen, hvis det viser sig, at den ikke kommer eller ialfald ikke kommer inden den tid, som var forutsat, og navnlig naar dette skyldes vedkommende parts feil.

§ 109.^​1

Saalænge en sak er stanset, kan ingen proceshandlinger foretages uten i henhold til det 20de kapitel. Fristene stanser sit løp. Lovbestemte frister begynder et nyt løp fra forkyndelsen av den kjendelse eller det processkrift, som igjen bringer saken i gang; andre avbrutte frister fastsættes paany. Tidligere indkaldelser taper sin betydning.

At saken stanser, er ikke til hinder for, at retten træffer og avlæser avgjørelser^​2 paa grundlag av en partsforhandling, som er avsluttet før stansningen.

§ 110.^​1

Er en sak stanset efter §§ 101, 102, 103, 105 eller 106, og ingen av parterne forlanger at faa den i gang igjen inden to aar^​2 efter stansningen, skal retten^​3 hæve saken ved kjendelse.^​4 Efter utløpet av dette tidsrum kan den bare bringes i gang som ny sak.

§ 111.^​1

Enhver av parterne skal gi en fuldstændig og utvetydig fremstilling av saken overensstemmende med sit kjendskap til den og svare paa de spørsmaal, som retten stiller til ham om saksforholdet.^​2

En part har altid ret til at svare paa nye faktiske anførsler fra motparten, naar de kan være av betydning for saken.

§ 112.

De spørsmaal, som retten stiller til en part i retsmøte,^​1 skal han svare paa med det samme.

Under saksforberedelsen^​2 maa dog retten gi henstand^​3 med besvarelsen, naar parten begjærer det for at indhente oplysninger, og dette ikke fremtræder som aapenbart paaskud.

Under hovedforhandlingen^​4 kan en part ikke faa henstand for at indhente oplysninger, uten naar det gjælder nye sider av saksforholdet, eller naar han av andre særlige grunde ikke kan gi svar med det samme.

§ 113.^​1

Er parten personlig tilstede^​2 i retsmøtet,^​3 skal han, hvis retten forlanger det, selv svare paa de spørsmaal, som den stiller til ham.^​4

Under forklaringen kan han ikke raadføre sig med nogen. Til støtte for sin hukommelse kan han bruke skriftlige optegnelser om tal og lignende opgaver og om, hvilke punkter forklaringen skal omfatte.^​5

Saavel hans procesfuldmægtig^​6 som motparten kan begjære yderligere spørsmaal forelagt ham.

Rettens formann kan overlate til prosessfullmektigene å stille spørsmål til partene. I så fall gjelder §§ 217 første ledd, 218 og 219 så langt de passer.

§ 114.^​1

Før en part, som møter personlig for retten, framstiller saksforholdet eller uttaler seg om det, skal rettens formann foreholde parten det ansvar som følger med falsk forklaring og forsikring.^​2 Avgis forklaringen under hovedforhandling, eller er det meningen at den skal brukes under hovedforhandling,^​3 spør rettens formann så parten: «Forsikrer De at De vil forklare den rene og fulle sannhet og ikke legge skjul på noe?» Til dette svarer parten stående: «Det forsikrer jeg.»

Forsikring avgis ikke^​4 av part som er under 14 år, eller som på grunn av forstandssvakhet eller av andre årsaker ikke kan ha noen klar forståelse av forsikringens betydning.

§ 115.^​1

Om partenes plikt til å møte personlig etter innkallelse fra retten gjelder de samme regler som for vitner,^​2 dog ikke § 203 første ledd og § 210 første, annet og tredje ledd. Innkallelsen til personlig møte forkynnes^​3 for parten personlig, også når han har prosessfullmektig.^​4 I saker etter ekteskapsloven^​5 eller barneloven^​6 og i saker mellom ektefeller^​7 eller fraskilte^​7 om fordeling eller tildeling av formuen kan retten bestemme at en part som uteblir uten gyldig forfall, skal avhentes til samme eller et senere rettsmøte.

Hvis parten blir fritatt for møteplikt etter § 199 første ledd annet punktum, kan han avhøres ved en annen rett etter reglene i kapittel 16.^​8

§ 116.^​1

Forskriftene om parternes møtepligt og personlige avhøring^​2 gjælder ogsaa deres lovlige stedfortrædere.^​3

Har styret for offentlige indretninger, stiftelser, sparebanker, foreninger, selskaper eller boer flere medlemmer, kan retten indkalde en eller flere. Den kan ogsaa overlate til styret at vælge, hvem som skal møte.

§ 117.^​1

De regler, som gjælder om vidner,^​2 kommer helt ut til anvendelse:

§ 118.^​1

Personlig forklaring av partens egtefælle^​2 i tvistemaal, som vedkommer deres fællesbo,^​3 og av hjælpeintervenienter i det tilfælde, som omhandles i § 79, kan bare kræves og mottages efter de regler, som gjælder for parter.

§ 119.

Det, som parterne har at anføre utenfor retsmøterne,^​1 skal de fremsætte gjennem processkrift, hvis ikke loven gir dem adgang til at henvende sig mundtlig til retten.^​2

Naar retten faar en mundtlig henvendelse istedenfor processkrift, skal den straks sætte den op som processkrift og undertegne det sammen med parten.^​3

Advokater^​4 må alltid bruke prosesskrift.

§ 120.^​1

Ethvert prosesskrift må være underskrevet.^​2 Det bør nevne:

§ 121.

Indeholder et processkrift paastande eller begjæringer, bør de omstændigheter, som de grundes paa, kort og bestemt anføres. Hvis en anførsel kræver bevis eller sandsynliggjørelse,^​1 bør ogsaa bevismidlerne opgives efter reglerne i § 188.^​2

§ 122.^​1

Processkrifter, som skal tjene til at forberede en mundtlig forhandling (forberedende indlæg),^​2 bør i kort og bestemt form indeholde:

Utredninger av rets- og bevisspørsmaal maa de forberedende indlæg ikke indeholde i større utstrækning end nødvendig for at forklare sammenhængen.

§ 123.^​1

Prosesskrifter innleveres til retten hvis ikke annet er bestemt.^​2 Skal skriftet meddeles^​3 til andre eller forkynnes^​4 for andre, sørger retten for det dersom ikke annet er bestemt. Har en advokat avgitt et prosesskrift uten at det skal forkynnes for motparten, drar inn nye krav eller inneholder en erklæring om bruk av rettsmidler, og advokaten har sendt gjenpart av prosessskriftet til noen det skal meddeles til, kan retten unnlate å meddele det til vedkommende. Om retten finner grunn til å fastsette en frist^​5 for å svare på prosesskriftet, meddeles dette parten.

Av processkrifter og bilag, som skal forkyndes eller meddeles, indleveres saa mange eksemplarer eller bekræftede avskrifter, at der kan bli ett tilbake paa rettens kontor.^​6

Er et bilag vidløftig, kan en kort indholdsangivelse træde istedenfor avskrift, naar det tilføies, at bilaget ligger til eftersyn paa rettens kontor, og retten samtykker.^​7

Har retten sat op processkriftet, sørger den ogsaa for de nødvendige avskrifter.

§ 124.

Har en part eller hans lovlige stedfortræder^​1 eller procesfuldmægtig^​2 faat originale bilag til gjennemsyn, maa han gi dem tilbake inden en uke,^​3 hvis ingen anden frist blir sat. Oversittes fristen, kan retten^​4 ved kjendelse^​5 paalægge ham at utlevere dem.^​6 Kjendelsen kan ikke paakjæres.

§ 125.^​1

I ethvert retsmøte^​2 føres der bok over forhandlingen.

Rettsboken skal angi:

Opplysninger som er gitt skriftlig til retten etter § 215 annet ledd, skal ikke føres inn i rettsboken.

Forhandlingenes gang nedtegnes efterhvert. Navnlig maa det kunne sees, om de former, loven foreskriver, er iagttat.^​4

§ 126.^​1

I retsboken indføres fuldstændig:

Når det som her er nevnt, inneholdes i skrifter som vedlegges, eller i en tidligere rettsbok, er det nok å ta inn en henvisning. Møter en part ved advokat, kan retten kreve at de påstander og begjæringer han fremsetter, skal settes opp skriftlig for å vedlegges rettsboken.^​6

§ 127.^​1

Utenfor hovedforhandlingen skal de forklaringer, som parter, vidner eller sakkyndige avgir i retsmøte,^​2 indføres i retsboken og efterhvert læses op til vedtagelse, hvis ikke andet er bestemt.^​3 De tilføielser og rettelser, som blir gjort ved oplæsningen, føres ind. Indrømmelser og andre særdeles vigtige uttalelser bør gjengives ordret. Uvedkommende eller betydningsløse enkeltheter utelates.

Naar en forklaring helt eller delvis stemmer med det, som den samme eller en anden person tidligere har forklart i retsmøte, kan retten henvise til den tidligere forklaring og læse den op til vedtagelse.

§ 128.^​1

Under hovedforhandlingen^​2 kan retten beslutte at forklaringer som blir avgitt av parter, vidner og sakkyndige, skal innføres i rettsboken^​3 efter reglene i § 127:

Har en, som er avhørt, ikke hatt noget å forklare om saken, bør dette nevnes.

Retten kan i de her nevnte tilfelle også beslutte, at bare hovedinnholdet av forklaringen eller en enkelt del av forklaringene skal føres inn i rettsboken og leses op til vedtagelse.

§ 129.^​1

Naar mistanke opstaar om, at en forklaring er falsk, bør ogsaa punkter, som er uten betydning for saken, indføres fuldstændig, hvis de kan være av betydning ved bedømmelsen av forklaringens troværdighet.

§ 130.^​1

Etter nærmere regler som Kongen gir, kan forklaringer og andre deler av forhandlinger tas opp stenografisk eller ved mekaniske midler. Reglene fastsetter i hvilken utstrekning slik gjengivelse kan tre istedenfor innføring i rettsboka.^​2

§ 131.^​1

Naar granskning utføres utenfor hovedforhandlingen,^​2 indtages i retsboken en fuldstændig redegjørelse for granskningen. Navnlig anføres, om der forekommer spor eller merker, som man bør være opmerksom paa.

Er der spurt om slutninger paa grundlag av granskningen, skal der tillike gjøres rede for den maate, resultatet er vundet paa. Meningsforskjel anføres.

Punkter, som der ikke er spurt om, tages med, hvis de skjønnes at være av betydning.

Hvis det kan være av væsentlig betydning, bør fotografier, tegninger, planer og rids erhverves.

§ 132.^​1

Ved granskning under hovedforhandlingen^​2 kan retten anvende reglerne i § 131:

§ 133.^​1

Dersom noen av partene ber om det, skal rettsboken^​2 leses opp i rettsmøtet^​3 eller forelegges for partene.

Finner retten at noe bør rettes, gjør den det ved en tilføyelse eller randmerknad. Når en part, en dommer eller rettsvitnet forlanger noe rettet, men det blir nektet, kan nektelsen kreves nedtegnet.

Rettsboken underskrives av dommerne,^​4 protokollføreren og rettsvitnet.^​5

§ 134.^​1

Dokumenter, som blir fremlagt i retten, forsynes med paategning om fremlæggelsen.

§ 135.^​1

Partene har, når de har fylt 15 år, rett til på rettens kontor å undersøke rettsbøker^​2 og dokumenter som vedkommer saken, og kan forlange utskrifter av dem.^​3 Det samme gjelder tredjemann, når begge parter samtykker, eller han godtgjør, at det har rettslig interesse for ham. Retten kan bestemme at også parter som er under 15 år kan få innsyn og utskrift etter første punktum dersom deres alder og modenhet tilsier det. En part som er under 15 år skal ikke gjøres kjent med opplysninger som er underlagt lovbestemt taushetsplikt.

Enhver kan kreve utskrift^​3 av en rettsavgjørelse i en bestemt sak så langt som det ikke gjelder forbud mot offentlig gjengivelse, eller, dersom det gjelder slikt forbud og avgjørelsen ikke er eldre enn fem år, innsyn i avgjørelsens slutning. Av rettsbøker^​2 for øvrig kan utskrift kreves hvis ikke rettsboken er ført i rettsmøte for lukkede dører^​4 eller offentlig gjengivelse av den protokollerte forhandlingen eller rettsboken er forbudt.^​5

Første og annet ledd gjelder ikke rettsbøker som føres over rettens rådslagninger og stemmegivninger.^​6

For andre enn parter med rettslig interesse skal utskrifter og innsyn i annet enn domsslutninger^​7 nektes når det av hensyn til rikets sikkerhet eller forhold til fremmed stat ville være betenkelig å gi utskrift eller innsyn, eller når det er grunn til å frykte at utskriften eller kunnskapen vil bli nyttet på urettmessig vis. Det samme gjelder når retten har gitt pålegg om hemmelighold.

Utskrift av psykiatriske erklæringer, personundersøkelser og andre personopplysninger i annet enn rettsavgjørelser, kan bare gis i den utstrekning det er fastsatt ved forskrift av Kongen.

Spørsmålet om retten til utskrift bedømmes i forhold til hvert enkelt dokument.

Nekter rettens kontor å forevise rettsbøker^​2 eller dokumenter eller gi utskrift av dem, kan begjæringen forelegges for retten til avgjørelse.^​8

Kongen kan gi forskrifter^​9 om gjennomsyn og utlån av saksdokumentene og om rett til utskrift av dokumentene i tilfeller som ikke omfattes av første og annet ledd. Reglene i fjerde og femte ledd gjelder tilsvarende for slike forskrifter. Forskriftene kan på samme vilkår regulere gjennomføringen av allmennhetens innsynsrett ved bruk av informasjonsteknologi.

§ 136.

Kongen^​1 kan gi almindelige forskrifter om indretningen av retsbøkerne og om opbevaring og tilintetgjørelse av retsbøker og dokumenter.

§ 137.^​1

Domme er de beslutninger av retten, som helt eller delvis avgjør det krav, som er gjenstand for et tvistemaal.

Andre beslutninger er kjendelser, naar loven kalder dem saa,^​2 eller naar de avslutter saken eller en selvstændig del av saken.

§ 138.^​1

Har retten flere medlemmer, skal den holde raadslagning og stemmegivning, før den avsiger dom,^​2 saafremt de ikke straks blir enige om avgjørelsen.

I skriftlige ankesaker^​3 skal den dommer, som først faar saken tilsendt, utarbeide utkast til dom eller kjendelse. Til dette utkast knytter de andre dommere sine uttalelser om avgjørelsen. Er der meningsforskjel, kan saken sendes om paany. Derefter følger raadslagning og stemmegivning.

§ 139.^​1

I andre retter enn Høiesterett^​2 foregår rådslagningen og stemmegivningen for lukkede dører.

Formannen leder forhandlingene, stiller spørsmålene og teller op stemmene. Avstemningen foregår muntlig i den rekkefølge som formannen fastsetter. Er det meningsforskjell, avgjør retten hvordan spørsmålene skal stilles og hvad utfallet er av avstemningen.

Den dommer, som har stemt for at avvise en sak eller for at ophæve en avgjørelse paa grund av feil i saksbehandlingen, men er blit overstemt, skal ta del i de følgende avstemninger, som saken gir anledning til.

§ 140.

Adgang til å overvære rådslagningen og stemmegivningen har bare protokollføreren. Rettens formann kan likevel gi særlig tillatelse til andre, som av hensyn til sin juridiske utdannelse eller av lignende grunner ønsker å være tilstede.

§ 141.^​1

I Høiesteret foregaar raadslagningen efter reglerne i §§ 139 og 140. Det samme gjælder stemmegivningen i skriftlige ankesaker.^​2

I saker som har vært behandlet muntlig, foregår stemmegivningen offentlig i den orden som rettens formann bestemmer, dog skal alltid formannen stemme sist. Enhver av dommerne begrunner i korthet den domsslutning han stemmer for. Meningsforskjell om utfallet av stemmegivningen avgjøres av retten. § 139 siste ledd gjelder også for stemmegivningen i disse saker.^​3

§ 142.^​1

Enhver avgjørelse træffes med stemmeflerhet, hvis ikke andet er bestemt ved lov.^​2 Naar stemmerne staar likt, gjør formandens stemme utslaget.

Er der fler end to meninger, naar pengebeløp eller andre størrelser skal fastsættes, og ingen har stemmeflerhet, lægges stemmerne for høiere beløp eller størrelser sammen med stemmerne for de nærmest følgende, til der blir flertal.

§ 143.

En dom, som skal være grundet paa mundtlig forhandling, kan bare fældes av de dommere, som har overværet forhandlingen.

Maa en ny dommer indtræde, gjentages den mundtlige forhandling;^​1 dog kan det, som tidligere er tilført retsboken,^​2 brukes, hvis ikke andet er bestemt ved lov.^​3

§ 144.^​1

En dom skal indeholde:

Har retten flere medlemmer, er det formanden, som avfatter domsslutningen. Hvis ikke retten bestemmer noget andet, skriver han ogsaa domsgrundene.

Dommen underskrives av den eller de dommere,^​7 som har tat del i paadømmelsen.

§ 145.^​1

Domsgrundene skal i alle tilfælde oplyse, om dommen er enstemmig, eller hvis det ikke er tilfældet, hvilke av rettens medlemmer er uenige i domsslutningen, og hvilke punkter uenigheten gjælder.

Den eller de dommere, som ikke er enige i domsslutningen eller domsgrundene, kan kræve indtat i disse en redegjørelse for sin mening.

§ 146.^​1

Naar en dom, som straks blir retskraftig,^​2 eller som kan fuldbyrdes, før den er blit retskraftig,^​3 paalægger nogen en ydelse eller handling, skal dommen fastsætte en frist^​4 for opfyldelsen. Domme, som ikke gaar ut paa pengebetaling, skal ogsaa ellers fastsætte en opfyldelsesfrist, naar retten finder, at ankefristen^​5 ikke gir saksøkte tid nok til at opfylde paalægget.

For pengebetalinger skal det settes en oppfyllelsesfrist på to uker.

I andre tilfælde sættes saa lang frist, som antages nødvendig til at opfylde dommen. Gaar den ut paa at overgi besiddelsen av fast eiendom^​6 eller paa at foreta noget, som ikke kan utføres uten saksøktes medvirkning, tages særlig hensyn til hans personlige forhold.

Opfyldelsesfristen regnes fra den dag, da dommen blir retskraftig,^​2 men fra forkyndelsen,^​7 hvis den straks blir retskraftig eller gir adgang til foregrepet fuldbyrdelse.^​3

§ 147.^​1

Naar en dom paalægger nogen at undlate en handling eller at finde sig i, at en handling foretages, og det ansees nødvendig eller rimelig, at han faar nogen tid til at indrette sig efter dommen, kan den fastsætte en frist efter reglerne i § 146 tredje og fjerde led.

§ 148.^​1

Naar en dom gaar ut paa andet end betaling av penger, kan retten paa begjæring bestemme, at den kan fuldbyrdes, før den er blit retskraftig,^​2 hvis særlige omstændigheter taler for det, og navnlig, hvis saksøkte er dømt, fordi han har godkjendt saksøkerens paastand eller er uteblit. Bestemmelsen maa sætte som betingelse, at saksøkeren før fuldbyrdelsen stiller sikkerhet,^​3 og den kan ikke træffes, naar saksøkte gjør sandsynlig,^​4 at han vilde lide en uoprettelig skade, om fuldbyrdelsen blev foregrepet. Retten kan ogsaa gi saksøkte adgang til at avverge fuldbyrdelsen ved at stille sikkerhet.^​3

Begjæringen maa fremsættes, før den forhandling, som gaar forut for dommen, er slut. Bestemmelsen med betingelser tages ind i domsslutningen. Hvis retten finder det hensigtsmæssig, kan begjæringen gjøres til gjenstand for særskilt forhandling og avgjøres ved tillægsdom.^​5

Dersom en dom som er gitt foregrepet tvangskraft senere blir endret eller opphevet etter at den er tvangsfullbyrdet, plikter saksøkeren å erstatte den skade saksøkte har lidt som følge av den foregrepne fullbyrdelsen. Erstatningskravet kan tas med i samme sak som angrepet på dommen.

§ 148 a.^​1

Når en dom pålegger noen å betale rente etter lov 17. desember 1976 nr. 100 om renter ved forsinket betaling m.m. for et tidsrom etter dommens avsigelse, skal rentens størrelse angis ved en henvisning til den rente som er fastsatt i medhold av forsinkelsesrenteloven^​2 § 3 første ledd første punktum. For skyldnere som er skyldnere i egenskap av forbrukere skal det i stedet vises til forsinkelsesrenten for forbrukerskyldnere etter § 3 første ledd.

§ 149.^​1

Høiere retter kan i sine domsgrunde henholde sig til tidligere domme i saken.

I muntlige høiesterettssaker trer stemmegivningen istedenfor domsgrunner.^​2

§ 150.^​1

Naar flere krav er reist i én sak,^​2 og et av dem er modent til paadømmelse tidligere end de andre, kan det paadømmes særskilt.^​3 Paadømmelsen av samme krav kan deles, naar motparten har godkjendt en del av kravet.

Hvis motregning er paastaat, kan krav og motkrav ikke paadømmes særskilt. Dog kan et krav efter gjældsbrev^​4 forlanges paadømt særskilt, naar hverken motregning paa forhaand er vedtat eller krav og motkrav utspringer av samme retsforhold, og domsavsigelsen vilde forsinkes ved samlet paadømmelse.

Rettens beslutninger efter første led kan ikke angripes ved kjæremaal eller anke uten paa det grundlag, at lovens regler er tilsidesat. Det samme gjælder beslutning om samlet paadømmelse av krav og motkrav efter andet led.

§ 151.

Når et rettsforhold som er grunnlag for et omtvistet krav, er bragt inn i saken med påstand på fastsettelsesdom,^​1 kan retten pådømme det særskilt, når det er modent til avgjørelse.

I saker om erstatningskrav eller andre krav hvis omfang er omtvistet, kan pådømmelsen efter begjæring av begge parter deles således at avgjørelsen av kravets omfang utsettes.

Retten kan beslutte at den videre behandling utsettes^​2 inntil avgjørelsen blir rettskraftig.^​3

Rettens beslutninger efter denne paragraf kan ikke angripes ved kjæremål eller anke uten på det grunnlag at lovens regler er tilsidesatt.

§ 152.^​1

Dommen bør avsies umiddelbart etter at saken er tatt opp til doms. Kan dette ikke skje, og domsavsigelsen derfor besluttes utsatt til et senere rettsmøte, skal om mulig tid og sted for dette samtidig fastsettes. Er dom ikke avsagt innen to uker etter at saken er tatt opp til doms, skal grunnen opplyses i rettsboken.^​1

§ 153.^​1

Dommen avsies i rettsmøte.^​2 Tar flere dommere del i pådømmelsen, skal de alle være til stede. Etter at det har vært holdt rådslagning og stemmegivning etter § 138, kan retten enstemmig beslutte at bare rettens formann behøver å være til stede når dommen blir avsagt. I så fall underskrives dommen av de øvrige dommerne før rettens formann avsier dommen ved underskriving eller avlesing. Enhver dommer kan kreve at dommen blir avsagt i et rettsmøte der alle dommerne er til stede, selv om det er truffet beslutning etter tredje punktum. Når en avgjørelse forelegges for en meddommer til underskrift etter fjerde punktum, skal vedkommende gjøres oppmerksom på sin rett etter femte punktum.

Blir dommen avsagt i det retsmøte, hvori hovedforhandlingen sluttes,^​3 foregaar domsavsigelsen ved avlæsning av dommen.^​4 For domsgrundenes vedkommende kan en mundtlig fremstilling av det væsentlige indhold træde istedenfor oplæsning.

Blir dommen ikke avsagt i det nævnte retsmøte, behøver den ikke at avlæses.^​5

§ 154.^​1

Rettens formand sørger for, at dommen blir forkyndt^​2 for parterne.^​3

Uteblivelsesdom^​4 mot saksøkte forkyndes ikke for saksøkeren, hvis han har frafaldt forkyndelse. I saa fald skal dog retten gi ham meddelse^​5 om domsavsigelsen.

§ 155.^​1

Retten er bundet ved sin avgjørelse, naar dommen er avlæst^​2 eller, hvis den ikke avlæses, naar den er underskrevet.^​3

§ 156.^​1

Er det i dommen skrivefeil eller regnefeil eller andre åpenbare uriktigheter eller utelatelser, skal retten selv eller den høyere rett som får saken, rette dem av eget tiltak. Kan det være tvil om hvordan rettingen skal foretas, treffes avgjørelser av den samlete rett. Ellers kan formannen foreta rettingen.

§ 157.^​1

Er der ellers i domsgrundene^​2 urigtigheter, uklarheter, motsigelser eller ufuldstændigheter, kan de rettes efter begjæring av den ene part, og efterat den anden er hørt. Begjæringen maa fremsættes inden to uker.^​3 Den skal snarest mulig avgjøres av de samme dommere, som har avsagt dommen. Dog behøver ikke meddommerne^​4 at tilkaldes, medmindre nogen av parterne forlanger det.

§ 158.^​1

Rettelser efter §§ 156 og 157 foregaar ved særskilt tilførsel i retsboken. Der henvises til dem ved randbemerkning paa vedkommende sted.

Alle avskrifter, som er utlevert, skal kræves tilbake for enten at rettes eller byttes om med nye.

Forskriftene i § 154 faar tilsvarende anvendelse.

§ 159.^​1

Mot beslutninger efter §§ 156-158 kan kjæremaal bare erklæres paa det grundlag, at rettelsen gaar videre, end loven hjemler.

Er rettelse efter § 157 begjært, løper ingen ankefrist,^​2 før spørsmaalet er avgjort.^​3 Er anke erklært, skal ankedomstolen underrettes om begjæringen.

Er rettelse foretat efter § 157, løper en ny ankefrist.

§ 160.^​1

Er noget, som skulde være avgjort ved dommen, ikke tat med, kan tillægsdom avsiges efter reglerne i §§ 157 og 158.

Hovedforhandlingen tages op igjen, hvis det er nødvendig.

§ 161.^​1

En dom er retskraftig,^​2 naar den ikke uten opreisning^​3 eller tilladelse^​4 kan angripes gjennem anke^​5 eller begjæring om opfriskning.^​6 Avgjør dommen flere selvstændige krav,^​7 bedømmes retskraften særskilt for hvert krav.

Med retskraften indtræder alle de følger av dommen, som ikke kræver nogen fuldbyrdelse.^​8

§ 162.^​1

Angripes en rettskraftig^​2 dom ved anke^​3 eller ved begjæring om oppfriskning^​4 eller gjenopptakelse,^​5 kan den rett,^​6 som dommen bringes inn for, på begjæring beslutte, at rettskraften foreløpig skal bortfalle.

Angripes en dom som er rettskraftig, eller som kan tvangsfullbyrdes før den er rettskraftig,^​7 kan den rett som dommen bringes inn for, på begjæring beslutte at fullbyrding av dommen helt eller delvis skal utsettes med eller uten sikkerhet fra saksøkte, eller at dommen bare skal kunne fullbyrdes dersom saksøkeren stiller sikkerhet. Retten kan også mot sikkerhet oppheve tvangsskritt som er foretatt.

Angripes en dom som ikke kan fullbyrdes før den er rettskraftig,^​7 kan den retten som dommen bringes inn for, på begjæring gi dommen foregrepet tvangskraft under de samme vilkår som er fastsatt i § 148 første ledd.

Rettens beslutning etter denne paragrafen treffes ved kjennelse^​8 og kan ikke angripes ved kjæremål eller anke.

§ 163.^​1

Reises der nyt søksmaal om et krav, som er avgjort ved retskraftig^​2 dom, skal retten avvise det av eget tiltak.^​3

Krav, som uten motsøksmaal^​4 paastaaes bragt i motregning, er bare retskraftig avgjort for det beløp, som efter dommen skal bringes i motregning.

§ 164.^​1

Kjendelser skal ha grunde. Dessuten faar §§ 138-143, 145-150, 152 og 153 tilsvarende anvendelse, hvis der er anledning til det. Opfyldelsesfristen^​2 regnes fra forkyndelsen.^​3 Består retten av flere dommere som alle er fagdommere, trenger bare en av dommerne å være til stede i det rettsmøtet der kjennelsen blir avsagt. I så fall underskrives kjennelsen av de øvrige dommerne før den siste dommeren avsier kjennelsen ved underskriving eller avlesning. Enhver dommer kan likevel kreve at kjennelsen blir avsagt i et rettsmøte^​4 der alle dommerne er til stede.

Rettens formann lar en kjennelse forkynne^​5 for partene eller dem som den angår, når de kan påkjære eller påanke kjennelsen,^​6 eller når den åpner adgang til tvangsfullbyrdelse mot dem^​7 eller etter sin art er bestemt til å bringes til deres kunnskap.^​8 Det samme gjælder, naar nogen, som kjendelsen angaar, kræver forkyndelse.

Procesledende kjendelser^​9 kan omgjøres av den ret, som har avsagt dem, hvis ingen erhvervet ret er til hinder. Forøvrig faar §§ 155-162 tilsvarende anvendelse paa kjendelser.

§ 165.^​1

Paa retslige beslutninger, som ikke er domme eller kjendelser,^​2 faar §§ 138-143, 145 og 152 tilsvarende anvendelse, hvis der er anledning til det.

Beslutninger, som enten avslaar en begjæring eller efter sin art er bestemt til at bringes til en fraværendes kundskap, meddeles paa den maate, som finnes hensigtsmæssig.^​3 Skriftlig meddelelse kan altid kræves.

En beslutning kan omgjøres av den ret, som har avsagt den, hvis ingen erhvervet ret er til hinder. Forøvrig faar §§ 155-162 tilsvarende anvendelse.

§ 166.^​1

Har retten flere medlemmer, og de ikke er samlet til møte, kan formannen^​2 treffe avgjørelser som ikke etter sin art hører til hovedforhandlingen^​3 eller pådømmelsen, når ikke annet er bestemt ved lov.^​4 Er forberedelsen av saken overlatt til en annen dommer, kan slike avgjørelser treffes av ham.

§ 167.^​1

Ved overenskomst med fremmed stat kan det vedtas at rettskraftige avgjørelser som er truffet av dens domstoler om borgerlige krav, skal ha bindende virkning også her i riket.^​2 Det kan også avtales at norske domstoler skal ha adgang eller plikt til å avvise eller stanse^​3 behandlingen av søksmål dersom det er reist søksmål i utlandet om samme krav mellom de samme parter, og det i dette søksmål kan treffes avgjørelse som skal ha bindende virkning her.

Utenlandske rettsavgjørelser kan ikke anerkjennes i de søksmål som nevnes i § 23 første ledd nr. 1 bokstav a og b eller hvis anerkjennelse ville stride mot ærbarhet eller norske ufravikelige rettsregler.

§ 168.

Bestemmelsene i § 167 får tilsvarende anvendelse på rettslige avgjørelser som er truffet av en fremmed stats forvaltningsmyndigheter, og på utenlandske offentlige forlik. Likeså gjelder den tilsvarende for voldgiftsavgjørelser som ikke er å anse som innenlandske og i alle tilfelle for voldgiftsavgjørelser som er truffet i utlandet.^​1

§ 168 a.^​1