Forskrift om sikringstiltak mot brann på fiske- og fangstfartøy

DatoFOR-1987-09-04-743
DepartementNærings- og fiskeridepartementet
PublisertI 1987 735 (kunngjort summarisk)
Ikrafttredelse02.01.1988
Sist endretFOR-2025-06-26-1372
Gjelder forNorge
HjemmelLOV-2007-02-16-9-§9, LOV-2007-02-16-9-§11, LOV-2007-02-16-9-§43, FOR-2007-02-16-171, FOR-2007-05-31-590.
Rettet11.02.2022 (stuktur)
KorttittelForskrift om sikringstiltak mot brann

Hjemmel: Fastsatt av Sjøfartsdirektoratet 4. september 1987 med hjemmel i lov 9. juni 1903 nr. 7 om Statskontrol med Skibes Sjødygtighed m.v. Hjemmel er endret til lov 16. februar 2007 nr. 9 om skipssikkerhet (skipssikkerhetsloven) § 9, § 11 og § 43, jf. delegeringsvedtak 16. februar 2007 nr. 171 og delegeringsvedtak 31. mai 2007 nr. 590.
EØS-henvisninger: EØS-avtalen vedlegg XVIII punkt 8 (Rdir 1989/391/EØF) og punkt 16g (Rdir 1993/103/EØF).
Endret ved forskrifter 22 aug 1988 nr. 761, 24 nov 1988 nr. 991, 26 jan 1989 nr. 62, 11 okt 1989 nr. 1038, 1 juli 1994 nr. 715, 14 feb 1995 nr. 161, 14 des 1995 nr. 1097, 3 okt 2000 nr. 988, 13 juni 2000 nr. 663, 29 juni 2007 nr. 1006, 26 juni 2025 nr. 1372.
Opphevet 1 januar 2014 hva gjelder fartøy under 15 meter, se forskrift 22 nov 2013 nr. 1404.
Rettet 30.03.2006 (§ 25 formel), 11.02.2022 (stuktur).

Kapittel I. Generelle bestemmelser.

§ 1.Definisjoner

I denne forskrift betyr:

1. Fiske- og fangstfartøy: Fartøy som ervervsmessig benyttes til å fange fisk, hval, sel eller andre levende ressurser i sjøen, herunder tang og tare.
2. Nytt fartøy: Fiske- og fangstfartøy hvis kjøl strekkes, eller som er på et liknende byggetrinn, på eller etter den dag denne forskrift trer i kraft.
3. Eksisterende fartøy: Fiske- og fangstfartøy som ikke er nytt fartøy.
4. Sjøsikkerhetskonvensjonen (SOLAS): Den internasjonale konvensjon om sikkerhet for menneskeliv til sjøs som ble undertegnet i London 1. november 1974, med senere endringer.
5. Nordisk Båtstandard: Regler for bygging av nye fritids- og yrkesfartøy med lengde mindre enn 15 meter utarbeidet av en nordisk arbeidsgruppe i 1983.
6. Ubrennbart materiale: Et materiale som ved prøvning og vurdering i henhold til IMO Resolusjon A 472 (XII) tilfredsstiller kravene til klassifisering av materialer som ubrennbare.
7. Brennbart materiale: Materiale som ikke er ubrennbart.
8. Lav flammespredning: Betyr at en overflate beskrevet slik vil begrense spredning av flammer tilstrekkelig, idet det tas hensyn til risikoen for brann i de angjeldende rom. Flammespredningen bestemmes i overensstemmelse med NS-3903 og NS-3919.
9. Brannhindrende skiller av klasse «A»: Skiller som dannes ved skott og dekk som tilfredsstiller følgende krav:
9.1. De skal være bygget av stål eller annet likeverdig materiale;
9.2. de skal være passende avstivet;
9.3. de skal være slik bygget at de er i stand til å forhindre fremtrengen av røk og flammer inntil utgangen av en standard brannprøve av en times varighet;
9.4. de skal være isolert med godkjente ubrennbare materialer, slik at gjennomsnittstemperaturen på den ikke-utsatte side ikke stiger mer enn 139°C over den opprinnelige temperatur, og heller ikke skal temperaturen på noe enkelt punkt, innbefattet en eventuell skjøt, stige mer enn 180°C over den opprinnelige temperatur, innenfor de nedenfor oppgitte tider:
Klasse A-60 – 60 minutterKlasse A-15 – 15 minutter
Klasse A-30 – 30 minutterKlasse A- 0 – 0 minutter
10. Brannhemmende skiller av klasse «B»: Skiller som er dannet ved skott, dekk, himling eller kledning som tilfredsstiller følgende krav:
10.1. De skal være slik bygget, at de kan hindre fremtrengen av flamme til utløpet av den første halve timen av standard brannprøven;
10.2. de skal ha en slik isolasjonsverdi, at gjennomsnittstemperaturen på den ikke-utsatte side ikke stiger mer enn 139°C over den opprinnelige temperatur, og heller ikke skal temperaturen på noe enkelt punkt, inklusive en eventuell skjøt, stige mer enn 225°C over den opprinnelige temperatur i løpet av den tid som er angitt nedenfor:
Klasse B-15 – 15 minutter
Klasse B- 0 – 0 minutter;
10.3. de skal være bygget av godkjente, ubrennbare materialer, og alle materialer som inngår i byggingen og oppsettingen av skiller av klasse «B», skal være ubrennbare.
10.4. For fiske- og fangstfartøy under 45 m kan brannhemmende skiller av klasse «B» som er bygget av godkjent brennbare materialer, godkjennes.
11. Beboelsesrom: Rom anvendt til fellesrom, ganger, trappeinnhegninger, toaletter, lugarer, kontorer, mannskapsrom, isolert beliggende pentrier, skap og liknende rom.
12. Fellesrom: De deler av innredningen som anvendes til salonger, spiserom, oppholdsrom og liknende permanent innebygde rom.
13. Arbeidsrom: Rom som anvendes til bysse, hovedpentri (unntatt isolert beliggende pentrier), lagerrom, rom til post og oppbevaring av verdisaker, verksteder som ikke danner en del av maskinrom samt liknende rom og sjakter til slike rom.
14. Lasterom: Rom som anvendes til last og sjakter til slike rom.
15. Brennoljeinstallasjon: Utstyr anvendt til levering av brennolje til kjeler, eller utstyr anvendt til levering av forvarmet olje til forbrenningsmotorer, og som innbefatter alle oljepumper, filtere og varmevekslere hvor oljetrykket er høyere enn 1,8 bar.
16. Maskinrom av kategori A: Alle rom som inneholder forbrenningsmotorer anvendt til skipets fremdrift, eller hvor motorens ytelse ikke er mindre enn 373 kW, samt alle rom som inneholder oljefyrte kjeler eller brennoljeinstallasjoner, og sjakter til slike rom.
17. Maskinrom: Alle maskinrom av kategori A samt alle andre rom anvendt til fremdriftsmaskineri, kjeler, brennoljeinstallasjoner, dampmaskineri, forbrenningsmotorer, generatorer samt viktigere elektriske motorer, oljefyllingsstasjoner, kjølemaskiner, ventilasjons- og luftkondisjoneringsmaskineri, maskineri for stabiliseringsanlegg samt liknende rom og sjakter til slike rom.
18. Stål eller annet likeverdig materiale: Hvor uttrykket «stål eller annet likeverdig materiale» er benyttet, betyr «likeverdig materiale» ethvert materiale som alene eller som følge av anvendt isolasjon, har holdbarhetsegenskaper likeverdige med stål ved utgangen av den foreskrevne brannprøve, f.eks. aluminium med passende isolasjon.
19. Alarmsystem: System som ved akustiske midler gir alarm ut over skipet.
20. Automatisk brannalarm- og brannoppdagelsessystem: System som ved hjelp av detektorer automatisk gir varsel om brann og indikerer dette til et sentralutstyr.
21. Sentralutstyr: Utstyr som mottar informasjon om brann fra detektorer, foretar signalbehandling og utløser alarm.
22. Detektor: Enhet som gir informasjon om brann til sentralutstyret.
23. Alarm: Optisk og/eller akustisk signal som blir utløst automatisk eller manuelt ved brann eller ved annen faresituasjon.
24. Alarmorgan: Elektriske varselklokker eller annen tilfredsstillende hørbar signalkilde.
25. Anerkjente prøvelaboratorier: Statlige prøvelaboratorier eller prøvelaboratorier tilknyttet universiteter eller klassifikasjonsselskaper.
26. Godkjente besiktelsesinstitusjoner: Det norske Veritas, Lloyd's Register of Shipping, Bureau Veritas, Germanischer Lloyd, American Bureau of Shipping.
27. Godkjent: Godkjent av Sjøfartsdirektoratet.
28. Lengde: Hvor bare meter er angitt i teksten, menes største lengde.
29. For øvrig gjelder de definisjoner som er inntatt i sjøsikkerhetskonvensjonen. Med uttrykket «administrasjon» i sjøsikkerhetskonvensjonen menes Sjøfartsdirektoratet.
30. Malerskap: Med malerskap menes også rom for oppbevaring av særlig helsefarlige stoffer jfr. forskrift av 21. forskrift av 21. juli 1988 nr. 653 om oppbevaring og bruk av helsefarlige stoffer om bord § 2.4.
31. Godkjent foretak: Foretak som er godkjent av Sjøfartsdirektoratet til å gjennomføre kontroll i henhold til forskrift om kontroll av fiske- og fangstfartøy fra 10,67 til 15 meter største lengde.
0Endret ved forskrift 1 juli 1994 nr. 715, 14 des 1995 nr. 1097 (fra 1 jan 1996), 3 okt 2000 nr. 988 (i kraft 1 jan 2001).

§ 2.Anvendelse

1. Denne forskrift gjelder for nye norske fiske- og fangstfartøy med mindre annet fremgår av de enkelte bestemmelser. Forskriften her gjelder ikke for fartøy med største lengde på 15 meter og derover som er definert som nytt fartøy i henhold til forskrift av 13. juni 2000 nr. 660 om konstruksjon, utstyr, drift og besiktelser for fiske- og fangstfartøy med største lengde på 15 meter og derover, § 1-2 nr 34. Se for øvrig nevnte forskrifts kapittel 5.
2. Fartøy som avviker fra vanlige fartøystyper og hvor bestemmelsene i denne forskrift ikke med rimelighet kan etterkommes fullt ut, skal tilfredsstille de krav Sjøfartsdirektoratet bestemmer i hvert enkelt tilfelle.
3. Dersom ikke annet fremgår av denne forskrift skal eksisterende fartøy være i overensstemmelse med de regler som gjaldt på den tid fartøyet ble bygget.
4. For fiske- og fangstfartøy med største lengde på 15 meter og derover avgjør Sjøfartsdirektoratet i hvilken utstrekning eksisterende fartøy ved reparasjoner, forandringer eller ombygginger skal tilfredsstille kravene som for nytt fartøy i denne forskrift. For fiske- og fangstfartøy med største lengde på 10,67 meter, men med største lengde under 15 meter, vurderes dette av godkjent foretak.
5. Fartøy av glassfiberarmert polyester eller termoplast vil bli vurdert i hvert enkelt tilfelle. For slike fartøy under 15 m lengde bygget etter Nordisk Båtstandard vil kravene i denne forskrift anses oppfylt.
0Endret ved forskrifter 3 okt 2000 nr. 988 (i kraft 1 jan 2001), 13 juni 2000 nr. 663 (i kraft 1 juli 2000 (for fartøy med lengde på 24 m og derover) og 1 april 2001 (for fartøy med lengde på 15 m og derover)), 29 juni 2007 nr. 1006 (i kraft 1 juli 2007).

§ 3.Alarminstruks og brannøvelser. Besiktelse og kontroll

1. Sikringstiltak mot brann i henhold til denne forskrift skal være gjenstand for besiktelser i samsvar med de til enhver tid gjeldende bestemmelser om besiktelser m.v. av fiske- og fangstfartøy.
2. Brannslokningsutstyr skal alltid finnes på faste steder, holdes i god stand og være klart til bruk umiddelbart.

Mannskapet skal vite hvor brannslokningsutstyret finnes, hvordan det virker og hvordan det skal brukes.

Før avgang skal det alltid kontrolleres at brannslokningsapparat og annet bærbart brannslokningsutstyr er om bord.

3. I forbindelse med brannøvelser i henhold til § 7 nr. 4 i forskrift av 15. oktober 1991 nr. 709 om redningsredskaper m.m. på fiske- og fangstfartøy skal brannutstyret kontrolleres av fartøyets fører eller en person utpekt av føreren. Under brannøvelsen skal samtlige trykkluftapparater tas på, og kontrolleres for flasketrykk, tetthet av flaskeventil, tetthet av maske, samt kontroll av varselsignal, ifølge de retningslinjer som er gitt i apparatenes bruksanvisning. Disse bestemmelser gjelder ikke for nye og eksisterende fartøy med største lengde på 15 meter og derover. Se for øvrig forskrift av 13. juni 2000 nr. 660 om konstruksjon, utstyr, drift og besiktelser for fiske- og fangstfartøy med største lengde på 15 meter og derover, kapittel 8.
4. Minst en gang årlig skal trykkluftapparatene kontrolleres av sakkyndig person. Som sakkyndig person regnes (det stedlige) brannvesenets røkdykkerleder, person som representerer firma som har salg og service av trykkluftapparater med tilhørende utstyr, eller dertil utpekt person om bord som i løpet av de siste 5 år har gjennomgått røkdykkerkurs av minimum 1 ukes varighet.
5. Brannslukningsapparater skal årlig gjennmgå service/kontroll av en sakkyndig person og dato for kontrollen/servicen skal finnes på apparatet. Apparater som har vært utløst/vært i bruk eller hvor det antas at apparatet ikke er i orden, skal gjennomgå service. Som sakkyndig i denne sammeheng regnes personer i brannvesenet med brannteknisk utdannelse samt andre som har fått opplæring i service/vedlikehold av brannslokningsapparater av minst 40 timers varighet (1 uke) og som har holdt seg «oppdatert» på dette felt.

Personer om bord som oppfyller ovennevnte betingelser, kan foreta service av håndslokningsapparater.

6. Kontroll som angitt i nr. 3 og 4 og 5 skal innføres i fartøyets dekksdagbok.
0Endret ved forskrifter 1 juli 1994 nr. 715, 14 feb 1995 nr. 161, 3 okt 2000 nr. 988 (i kraft 1 jan 2001), 13 juni 2000 nr. 663 (i kraft 1 juli 2000 (for fartøy med lengde på 24 m og derover) og 1 april 2001 (for fartøy med lengde på 15 m og derover)), 26 juni 2025 nr. 1372.

§ 4.Plikter

Rederiet, skipsføreren og andre som har sitt arbeid om bord skal påse, sørge for og medvirke til at forskriften gjennomføres i samsvar med pliktbestemmelsene i skipssikkerhetsloven og denne forskriften.

0Endret ved forskrift 29 juni 2007 nr. 1006 (i kraft 1 juli 2007).

Kapittel II. Tekniske bestemmelser som gjelder for alle typer fartøy.

§ 5.Produksjonskontroll av branntekniske materialer

Branntekniske materialer som er godkjent i henhold til denne forskrift, skal underkastes en produksjonskontroll i den utstrekning Sjøfartsdirektoratet finner det nødvendig hver gang typegodkjennelsen skal fornyes.

§ 6.Brannkontrolltegninger

1. Alminnelige bestemmelser.

Det skal på alle fartøy over 24 m. være oppslått arrangementstegninger som viser de brannforebyggende og slokningstekniske installasjoner. Tegningene skal være permanent oppslått på et sentralt og oversiktlig sted og skal være i tilstrekkelig stor målestokk til å gi et klart bilde av installasjonene. Alle symboler skal være fargelagt i overensstemmelse med NS-6160.

2. Tegningenes innhold.

Tegningene skal, i den utstrekning dette er et krav, inneholde følgende opplysninger for hvert dekk:

2.1. Atkomstveier til de forskjellige rom, dekk m.m., samt nødutganger.
2.2. Innredningens oppdeling med «A» og «B» skott angitt.
2.3. Alarmapparatenes plassering.
2.4. Plasseringen av utløsningsanordninger for fastmonterte slokningsanlegg for maskinrom. Likeledes plasseringen av de fjernopererte ventiler for å stanse maskineri m.m.
2.5. Ventilasjonssystemet med plassering av viftene og nødvendige opplysninger om viftekontrollens plassering, brannspjeld samt identifikasjonsnummer for ventilasjonsviftene.
2.6. Slangepostenes, brannslokningsapparatenes og røykdykkerutstyrets plassering.
2.7. Plasseringen av de internasjonale landtilkoplinger.
2.8. Tegningene skal også inneholde andre opplysninger som anses viktige i branntilfelle.
3. Brannkontrolltegninger skal være godkjent.
4. Brannkontrolltegninger skal rettes opp snarest mulig ved senere endringer av ovennevnte installasjoner m.m.
0Endret ved forskrifter 1 juli 1994 nr. 715, 26 juni 2025 nr. 1372.

§ 7.Brannslokningsapparater m.m.

1. Sjøfartsdirektoratet fastsetter antall brannslokningsapparater i innredningen.
2. På fartøy på 30 m. og derover skal det være anbrakt minst to bærbare brannslokningsapparater utenfor maskinrommmet. I tillegg skal det være anbrakt så mange brannslokningsapparater at det ikke er mer enn 10 m fra et brannslokningsapparat til noe punkt i maskinrommet. Det skal dessuten anbringes et apparat ved hver oljefyrt kjeleinstallasjon i maskinrommet.
3. På fartøy på 24 m og derover, men under 30 m skal det være anbrakt minst to bærbare brannslokningsapparater utenfor maskinrommet.
4. På fartøy under 24 m. skal det være anbrakt minst ett bærbart brannslokningsapparat utenfor maskinrommet.
5. Innholdet av de påbudte bærbare brannslokningsapparater skal for vannapparater være minst 9 liter og for pulverapparater minst 12 kg. CO2 -apparater skal ha minst en CO2 -ladning på 6 kg. Intet apparat kan anses som bærbart hvis totalvekten overskrider 25 kg. På fartøy under 15 m lengde kan 6 kg pulverapparater godtas.
6. Det skal være anbrakt minst en reserveladning til hvert apparat. Hvis apparatet er av en type som ikke kan lades opp om bord, skal apparatenes antall økes med 50%.
7. Sjøfartsdirektoratet kan forlange ytterligere brannslokningsapparater anbrakt på andre steder enn nevnt ovenfor dersom arrangementet gjør dette nødvendig.
8. Apparater som inneholder et slokningsmiddel som enten selv eller når det brukes, avgir gasser som er skadelige for mennesker, tillates ikke benyttet. CO2 anses i denne forbindelse ikke som skadelig.
9. Apparater med slokningsmiddel under trykk tillates ikke anbrakt i lugarer. For fiske- og fangstfartøy med største lengde på 15 meter og derover avgjør Sjøfartsdirektoratet i hvert enkelt tilfelle om slike apparater kan tillates anbrakt i den øvrige innredning.
10. Apparater som kan bli utsatt for frost, skal være av frostsikker type.
11. Apparater med mindre innhold enn fastsatt i nr. 5, kan tillates anbrakt på betingelse av at slike apparater er godkjente og kommer i tillegg til de påbudte apparater.
12. Plassering av brannslokningsapparater.
12.1. Plasseringen av de forskjellige typer brannslokningsapparater skal være godkjent og skal i alminnelighet være som følger:

Innredning:Vannapparater.
Pulverapparater ABE.
Plasseringen skal være slik at et apparat alltid er innen en rimelig rekkevidde.
Styrehus og bysse når brannslokningsapparater anses påkrevd:
Halon 1211
Pulverapparater ABE
C02-apparater
Maskin- og kjelerom, rom for hjelpemaskineri:
Pulverapparater ABE
Elektriske apparattavler, generatorer m.v. i maskinrom:
Halon 1211.
Pulverapparater ABE
CO2-apparater.
Elektriske anlegg, radiorom, vifterom, apparater, gyrorom, styremaskinrom for elektrisk/ hydraulisk styremaskin, lampeskap og malerskap når brannslokningsapparater anses påkrevd:
Halon 1211.
Pulverapparater ABE
CO2-apparater.
Rom for tauverk, storesrom m.v. når brannslokningsapparater anses påkrevd:
Vannapparater
Åpne fartøy:
Vannapparater.
Pulverapparater ABE
CO2-apparater.
12.2. Et av håndslokningsapparatene som er bestemt til bruk i et spesielt rom, skal være anbrakt nær inngangen til vedkommende rom.
13. Kontroll og prøving av brannslokningsapparater

Brannslokningsapparater skal kontrolleres med det øvrige brannutstyr om bord. Prøveutløsning skal utføres om nødvendig for å verifisere apparatenes tilstand.

14. Brannslokningsapparater skal være godkjent.
15. Økser.

Økser skal anbringes i slikt antall og på slike steder i nærheten av utgangene og nødutgangene til dekk som forholdene måtte tilsi.

0Endret ved forskrift 1 juli 1994 nr. 715, 3 okt 2000 nr. 988 (i kraft 1 jan 2001).

§ 8.Fastmonterte slokningsanlegg med gass og brannalarmanlegg

1. Fastmonterte slokningsanlegg.
1.1. Nye fiske- og fangstfartøy på 45 m. og derover skal være utstyrt med et fastmontert brannslokningsanlegg med gass i maskinrom i samsvar med § 5 i forskrift av 22. juni 1990 nr. 536 om sikringstiltak mot brann på skip som omfattes av Sjøsikkerhetskonvensjonen (SOLAS – 74). Eksisterende fartøy skal minst tilfredsstille bestemmelsene i § 6 i forskrift av 26. oktober 1964 om sikringstiltak mot brann på fiske- og fangstfartøy.
1.2. Nye fiske- og fangstfartøy på 10,67 m lengde og derover, men under 45 m., skal være utstyrt med et fastmontert brannslokningsanlegg med gass i maskinrom i samsvar med retningslinjer for slike anlegg fastsatt av Sjøfartsdirektoratet. Slike retningslinjer er fastsatt av Sjøfartsdirektoratet den 22. august 1988 og er inntatt som vedlegg I til denne forskrift.
1.3. CO2 -beholdere og andre beholdere for slokningsgass som kan medføre fare ved lekkasje, med tilhørende utløsningsanordning, skal være plassert i eget rom/skap utenfor maskinrom. Det skal være gasstette skott til tilstøtende rom og inngang fra åpent dekk. Et alarmsignal skal automatisk tre i funksjon når CO2 -rommet/skapet åpnes. Man må forsikre seg om at ingen personer er tilstede i motorrom før CO2 -gassen utløses. Rommet/skapet for utløsning av CO2 skal ha ventilasjon til fri luft.
2. Brannalarmanlegg.
2.1. Nye fiske- og fangstfartøy på 45 m. og derover skal være utstyrt med et brannoppdagelses- og brannalarmsystem i samsvar med § 8 eller § 9 i forskrift av 17. juni 1986 om sikringstiltak mot brann på skip som omfattes av Sjøsikkerhetskonvensjonen (SOLAS-74). Slike retningslinjer er fastsatt av Sjøfartsdirektoratet 24. november 1988, og retningslinjene er inntatt som Vedlegg III til denne forskrift. Bestemmelser om typegodkjennelse av fast installerte brannoppdagelses og brannalarmanlegg er fastsatt av Sjøfartsdirektoratet 24. november 1988 og er inntatt som Vedlegg II til denne forskrift. Eksisterende fartøy skal innen første fornyelse av fartssertifikat etter 1. januar 1989, men ikke senere enn 31. desember 1991, være utstyrt med et brannoppdagelses- og brannalarmanlegg for maskinrom og røkvarslingsanlegg for lugarene i samsvar med retningslinjer for slike anlegg fastsatt av Sjøfartsdirektoratet.
2.2. Nye fiske- og fangstfartøy på 15 m lengde og derover, men under 45 m skal være utstyrt med et brannoppdagelses- og brannalarmanlegg for maskinrom og bysse samt røkvarslingsanlegg for lugarene i samsvar med retningslinjer for slike anlegg, fastsatt av Sjøfartsdirektoratet. Slike retningslinjer er fastsatt av Sjøfartsdirektoratet 24. november 1988 og retningslinjene er inntatt som Vedlegg III til denne forskrift. Bestemmelser om typegodkjennelse av fast installerte brannoppdagelses og brannalarmanlegg er fastsatt av Sjøfartsdirektoratet 24. november 1988 og er inntatt som Vedlegg II til denne forskrift. Eksisterende fartøy skal innen første fornyelse av fartssertifikat etter 1. januar 1989, men ikke senere enn 31. desember 1991, være utstyrt med slike anlegg.
2.3. Nye fiske- og fangstfartøy med lengde 10,67 m og derover, men under 15 m, skal være utstyrt med et enklere brannoppdagelses- og brannalarmanlegg for maskinrom og røkvarslingsanlegg for lugarene i samsvar med retningslinjer for slike anlegg fastsatt av Sjøfartsdirektoratet. Slike retningslinjer er fastsatt av Sjøfartsdirektoratet 24. november 1988, og retningslinjene er inntatt som Vedlegg III til denne forskrift. Bestemmelser om typegodkjennelse av fast installerte brannoppdagelses og brannalarmanlegg er fastsatt av Sjøfartsdirektoratet 24. november 1988 og er inntatt som Vedlegg II til denne forskrift. Eksisterende fartøy skal innen første fornyelse av utstyrssertifikat etter 1. januar 1990, men ikke senere enn 31. desember 1991, være utstyrt med slike anlegg.
0Endret ved forskrifter 1 juli 1994 nr. 715, forskrift 14 feb 1995 nr. 161.

§ 9.Materialer i rørledninger m.v.

Sjøvannsledninger, lenseledninger, rør som fører olje, og andre rørledninger nødvendige for skipets sikkerhet skal være av ubrennbart materiale. Korte fleksible rørforbindelser kan godtas på sjøvannsledninger når disse forbindelser er av et materiale som ikke lett gjøres ubrukbart av varme. (F.eks. slanger av varmebestandig gummi med stålinnlegg.) Korte fleksible rørforbindelser kan tillates for rør som fører olje hvor det er nødvendig på grunn av vibrasjoner. Slike rørforbindelser skal være oljebestandige, armerte og av et materiale som ikke lett gjøres ubrukbart av varme. Materialer som lett gjøres ubrukbare av varme, tillates ikke benyttet til spygatter, sanitære avløp eller andre avløp nær vannlinjen hvor svikt i materialet i tilfelle av brann kan forårsake innstrømning av vann.

§ 10.Oljefyrte ovner

1. Oljefyrt ovn.
1.1. Ovner som er basert på elektrisk krafttilførsel, skal ha en oljetilførsel som stenges automatisk hvis:
-ovnen overopphetes (maksimum 400 °C i røkgass)
-flammen slukker
-det oppstår svikt i lufttilførsel eller kraftforsyning.
1.2. Ovner som er konstruert for å virke uten elektrisk krafttilførsel, skal ha en oljetilførsel som stenges automatisk hvis:
-ovnen overopphetes (maksimum 400 °C i røkgass)
-flammen slukker.

Ovner med dryppregulering (stillkran med seglass), kan godtas uten automatisk stengning av oljetilførsel når flammen slukker ved at oljeforbruket er begrenset av en tilfredsstillende kalibrert oljestillerventil. Det skal fremgå av installasjonsbeskrivelsen den maksimalt tillatte høydeforskjell mellom oljetank og stillkran. Kan en tilfredsstillende oljeregulering ikke oppnås på grunn av trykkvariasjoner, skal en tilfredsstillende oljetrykksreduksjonsventil monteres. Overflomssystemet skal ha kapasitet til å motta hele tankens volum.

1.3. Sikkerhetsanordningene skal være slik at hvis en sikkerhetsfunksjon er utløst, tillates bare manuell tilbakestilling.
1.4. Ovn med tilbehør skal være godkjent i overensstemmelse med gjeldende prøveprosedyre fastsatt av Sjøfartsdirektoratet. Ovnen skal være forsynt med et skilt som skal angi typebetegnelse, «Godkjent av Sjøfartsdirektoratet», anvendt oljetype og maksimalt forbruk pr. time. Elektrisk tilbehør skal være godkjent i samsvar med forskrifter for elektriske anlegg om bord i skip ogsjøredskaper fastsatt av Norges Vassdrags- og Energiverk.
1.5. Detaljert installasjonsskisse med installasjonsbeskrivelse, materialspesifikasjoner og bruksanvisninger på norsk skal innsendes til prøveinstitusjonen sammen med ovn og ovnskomponenter som skal prøves. Installasjonsbeskrivelsen og bruksanvisningen skal også inneholde eventuelle anmerkninger eller forbehold som er tatt av Sjøfartsdirektoratet. Godkjennelse av installasjonsbeskrivelse og bruksanvisning inngår som en del av den samlede godkjennelsesprosedyre for ovnsanlegget.
1.6. Godkjent installasjonsbeskrivelse og bruksanvisning skal medfølge ved salg av ovner og oppbevares om bord. Bruksanvisningen skal være oppsatt i nærheten av ovnen.
1.7. Ovn med tilbehør skal installeres i overensstemmelse med godkjent installasjonsbeskrivelse og i henhold til denne forskrift.
1.8. Ovn som ikke har avtrekk til skorsten, tillates ikke benyttet.
2. Installasjon m.v. av oljefyrt ovn.
2.1. Ovn skal være festet forsvarlig til dørk eller fast benk, og bør om mulig anbringes i fartøyets senterlinje.
2.2. Ovn som ikke er utstyrt med innretning for automatisk stengning av oljetilførsel ved slukket flamme, skal være utstyrt med egen oljetank med maksimalt volum på 40 liter. Oljetank skal alltid anbringes i den høyde som er angitt i godkjent installasjonsbeskrivelse. Oljetanken skal ikke ha arrangement for automatisk fylling.
2.3. Oljetank skal utstyres med vannutskiller og plugg for avtapping av eventuelt vann, og tanken skal være plassert utenfor det rom hvor ovnen er installert.
2.4. Filter for utskilling av slam og vann skal anbringes på oljeledning til regulator. Filteret skal ikke plasseres over ovnen.
2.5. Det tillates kun benyttet rør av kopper eller likeverdig materiale mellom tank og ovn. Rørene skal være godt festet og lagt slik at «luftlommer» unngås.
2.6. Ovn skal være forsynt med overflomsåpninger med avløpsrør og oppsamlingsbeholder. Hvis flottørventil benyttes, skal både ovn og flottørventil tilknyttes oppsamlingsbeholderen for overflom.
2.7. Rom hvor det er anbrakt ovn, skal ha god ventilasjon.
2.8. Røropptak skal ikke ha mindre diameter enn ovnens avløpsstuss, og røret skal legges med minst mulig bend.
2.9. Drenering av kondensvann/slam, rensing av filtere, ettersyn av brennere og andre komponenter skal utføres i henhold til de tidsintervaller som er beskrevet i godkjent bruksanvisning.
2.10. Når ovnen er montert, prøvet og kontrollert på fiske- og fangstfartøy med største lengde på 10,67 meter, men med største lengde under 15 meter, skal reder eller fører innen seks måneder få kontrollert installasjonen hos godkjent foretak.
0Endret ved forskrift 3 okt 2000 nr. 988 (i kraft 1 jan 2001).

§ 11.Propanapparater o.l.

Propanapparater og liknende gassfyrte anlegg skal være godkjent. Trykkbeholder som inneholder antennbar gass og annen farlig gass, skal være tydelig merket med hva de inneholder og oppbevares på åpent dekk. Slike anlegg skal for øvrig installeres i samsvar med forskrift av 20. oktober 1983 nr. 1580 om sikringstiltak for gassfyrte anlegg m.m. som bruker propan eller andre lette kullvannstoffer anvendt om bord på fartøy. Godkjent veiledning på norsk for bruk av gassfyrte anlegg skal være oppslått i nærheten av disse.

Denne bestemmelsen gjelder for fiske- og fangstfartøy uansett størrelse.

0Endret ved forskrift 1 juli 1994 nr. 715.

§ 12.Isolasjon av ildsteder m.v.

1. Ved installasjon av ovn for fast eller flytende brensel, skal skott av brennbart materiale isoleres som beskrevet i nr. 1.1. eller 1.2. nedenfor.
1.1. Skott skal isoleres med ubrennbart materiale av godkjent type. Om nødvendig skal isolasjonen beslås med tynnplate av galvanisert stål eller aluminium. En ytre plate av galvansiert stål eller aluminium festes med avstandsstykker av ubrennbart materiale i en avstand av minst 2 cm fra skottisolasjonen. Den ytre plate skal avsluttes 5 cm over dørk eller benk og skal ikke «kles inn» med listverk eller liknende som hindrer vertikal luftstrømming mellom platene. Isolasjonen føres minst 30 cm over ovnen. Når denne isolasjonsmåte også benyttes for røkopptak som føres opp langs skott, skal ytre plate avsluttes minst 5 cm under dekk. Plater skal ikke males. Ovn skal være anbrakt minst 8 cm fra ytre plate.
1.2. Alternativt kan en minst 19 mm tykk plate av ubrennbart materiale festes med av standsstykker av ubrennbart materiale slik at platen kommer minst 5 cm ut fra skott. På platen festes deretter en galvanisert stålplate eller aluminiumsplate. Platene skal avsluttes 5 cm over dørk eller benk og skal ikke «kles inn» med lister eller liknende som hindrer vertikal luftstrømming mellom plater og skott. Isolasjonen føres minst 30 cm over ovnen. Når denne isolasjonsmåte også benyttes for røkopptak som føres opp langs skott, jfr. § 13, nr. 3, skal ytre plate avsluttes minst 5 cm under dekk. Plater skal ikke males. Ovn skal være anbrakt minst 5 cm fra plate.(Plater av ubrennbart materiale se liste over utstyr godkjent av Sjøfartsdirektoratet.)
2. Under ovn skal tredørk eller brennbart dekksbelegg beskyttes med ståleller aluminiumsplate under hele ildstedet og 15 cm foran ilegget. Hvor ovnen er plassert på benk eller liknende, skal benken beskyttes med ubrennbart materiale av godkjent type. Om nødvendig skal isolasjonen beslås med tynnplate av galvanisert stål eller aluminium.

§ 13.Røkopptak og eksosrør

1. Røkopptak og eksosrør skal utføres av minst 3 mm tykke stålplater og skal festes forsvarlig. Røkopptaksrør skal føres minst 1,3 m over dekk.
2. Isolasjon av gjennomføringer i dekk eller hyttetak av brennbart materiale skal utføres som beskrevet i nr. 2.1. eller 2.2. nedenfor.
2.1. Stenullskåler med minst 6 cm tykkelse anbringes mellom røkopptak og brennbart materiale. Dessuten skal det isoleres mellom tetningsplater av metall og brennbart materiale.
2.2. Alternativt kan et rør med minst 6 cm større diameter enn røkopptaksrøret anbringes utenpå dette, slik at det blir vertikal luftstrømming mellom rørene. Mellom ytre rør og brennbart materiale isoleres med stenullskåler eller mineralullsnor med 3 cm tykkelse. Røret skal føres minst 1 m over dekk, og utløpet beskyttes med krage.
3. Når røkopptak føres opp langs skott, skal skottet isoleres med ubrennbart materiale av godkjent type, og om nødvendig skal isolasjonen beslås med tynnplate av galvanisert stål eller aluminium. Røkopptak skal ikke anbringes nærmere isolert skott enn 10 cm. Dersom røkopptak (rør) er isolert med stenullskåler eller mineralullsnor av minst 2 cm tykkelse, kan avstanden til isolert skott reduseres til 5 cm.
4. Eksosmanifold som ikke er vannavkjølt, og deler av eksosrør som ved eventuelt brudd på oljeledninger kan forårsake antennelse, skal isoleres. Isolasjonen skal være tett slik at oljen ikke kan trenge gjennom. For fartøy hvor gassene er vannavkjølt, kan andre arrangementer godtas. Eksosrør skal dog ikke være nærmere brennbart materiale enn 2 cm. Oljeledninger skal legges lengst mulig bort fra eksosrør og varme maskindeler.

§ 14.Film

Film på nitrocellulosebasis tillates ikke benyttet eller oppbevart om bord.

§ 15.Ventilasjon

1. Ventilasjonsvifter for innredning og for maskin-, kjele- og lasterom skal kunne stanses fra utsiden av de rom viftene ventilerer.
2. Alle dører, ventilatorer, mellomrom mellom indre og ytre skorsten samt andre åpninger til maskinrom skal kunne lukkes fra utsiden.

§ 16.Arrangement av brennoljeinstallasjoner

1. Alle brennoljepumper skal kunne stanses fra et sted utenfor det rom de er anbrakt i.
2. Brennoljeledninger fra lagrings-, bunnfellings- eller dagtanker som er plassert over dobbeltbunn, skal være forsynt med en ventil anbrakt på tanken. Ventilen skal kunne stenges fra utsiden av det rom hvor tankene er anbrakt. Hvor dyptanker grenser til aksel eller rørtunnel, skal ventiler anbringes på tankene. Dessuten skal rørledningen utenfor tunnelen forsynes med en ekstra ventil.

§ 17.Isolasjon av maskinrom på trefartøy

1. Maskinrom i nye og eksisterende fartøy av tre skal isoleres med ubrennbart materiale av godkjent type, og om nødvendig skal isolasjonen beslås med tynnplate av galvanisert stål eller aluminium. Isolasjon skal foretas etter følgende retningslinjer:
1.1. I maskinrom uten garnering isoleres casing av tre, bjelker og underside av dekk, samt skott i for- og akterkant av maskinrom. Dørk skal være av stål eller aluminiumsplate.
1.2. I maskinrom med garnering skal alt treverk isoleres ned til underkant av dørk. Bak brenseloljetank kan isolasjon sløyfes når den øvrige isolasjon slutter tett inntil (rundt) tanken. Dørk skal være av stål eller aluminiumsplate.
1.3. Ovennevnte krav til isolasjon kan frafalles når det er installert et Halon brannslokningsanlegg.
2. I fartøy hvor motor ikke er anbrakt i eget rom, skal brennbart materiale som utsettes for varme fra eksosmanifolder, eksosrør etc., isoleres.
3. Når motorkasse (deksel) benyttes, skal denne være isolert innvendig, og isolasjonen skal omgis av galvanisert stålplate eller aluminiumsplate.

Kapittel III. Spesielle bestemmelser for fartøy under 15 m lengde.

§ 18.Materialer m.m.

Lakk og maling m.v. fremstilt på nitrocellulosebasis eller annen lett antennelig basis, tillates ikke benyttet noe sted om bord.

§ 19.Tanker

1. Brenselolje skal oppbevares på tanker av stål eller likeverdig materiale. Benyttes fat eller kanne for lagring av brennbare væsker, skal disse være i samsvar med de krav som er fastsatt av Direktoratet for brann-og eksplosjonsvern.
2. Avløp fra oljetank skal være utstyrt med avstengningsventil eller kran direkte på tanken, stengbar fra dekk. Prøvekraner og kraner for oljestandsglass skal være av selvlukkende type. Tanken skal være utstyrt med spillbrett. På dekket fartøy med maskinrom skal påfyllings- og avluftningsrør være ført gjennon dekk ut til fri luft.

§ 20.Elektriske anlegg

1. Elektriske anlegg skal utføres og kontrolleres i henhold til gjeldende forskrifter.
2. Endringer og reparasjoner av det elektriske anlegget, f.eks. ved skifting av motor, navigasjonsutstyr etc. på eksisterende fartøyer, skal utføres. i overensstemmelse med nr. 1 ovenfor.
3. Når feil oppstår på brytere, lampepunkter, ledninger m.v., skal feilen utbedres omgående.
4. Batteri skal oppbevares i egen kasse som innvendig er forsynt med et syrefast belegg som hindrer skade ved spill av elektrolytt. Kassen skal være utstyrt med lokk som gir god ventilasjon av batteriene. Kassen skal være godt beskyttet og plassert på hylle.
5. Elektrisk varmeovn skal være fast montert og være slik konstruert og plassert at den ikke kan forårsake brann. Det tillates ikke ovn med en så høy overflatetemperatur at tøy, gardiner, klær eller liknende kan bli antent.
0Endret ved forskrift 3 okt 2000 nr. 988 (i kraft 1 jan 2001).

§ 21.Ventilasjon m.v.

1. Maskinrom skal være utstyrt med minst to ventilatorer. I tilfelle brann i maskinrom, må slike åpninger kunne stenges fra dekk.
2. Lugar skal være utstyrt med minst to ventilatorer slik at tilstrekkelig ventilasjon oppnås når nedgangskappe er stengt.
3. Ingen av ventilatorene nevnt under nr. 1. og 2. ovenfor skal ha en mindre diameter enn 8 cm. («Tverrsnittsareal 50 cm»).

§ 22.Brannslokningsapparater

1. Fartøy som har dekk og/eller overbygning i hele fartøyets lengde, skal være utstyrt med minst ett pulver brannslokningsapparat med en ladning på minst 6 kg.
2. Fartøy som har dekk og/eller overbygning i en del av fartøyets lengde, samt hele åpne fartøyer, skal være utstyrt med minst ett pulver brannslokningsapparat med en ladning på minst 2 kg.

§ 23.Likeverdige løsninger

1. Fartøy som er bygget etter Nordisk Båtstandard anses å tilfredsstille bestemmelsene i dette kapittel.

Kapittel IV. Spesielle bestemmelser for fartøy på 15 m lengde og derover, men under 45 m.

§ 24.Bygningsmåte, materialer m.m.

1. Skott rundt bysse, malerskap, lamperom, storesrom som støter til innredning, m.v. skal være av stål. For overbygg/innredning bygget av andre materialer enn stål, skal ovennevnte rom isoleres med ubrennbare materialer av minst klasse B-15.
2. Skott som ikke omfattes av nr. 1 ovenfor, kan være av godkjente brennbare materialer.
3. Lakker, malinger m.v. fremstilt på nitrocellulosebasis eller annen lett antennelig basis tillates ikke benyttet om bord.
4. Overflater av skott og kledning under dekk skal i korridorer og trappeoppganger ha en lav flammespredning og begrenset røkutvikling.
0Endret ved forskrifter 1 juli 1994 nr. 715, 14 feb 1995 nr. 161.

§ 25.Brannpumper, brannledninger, hydranter og slanger m.v.

1. Brannpumper.
1.1. Fartøy under 45 m skal ha minst en uavhengig drevet brannpumpe. På fartøy under 24 m kan brannpumpen godtas drevet av hovedmotoren.
1.2. På fartøy under 20 m kan pumpen erstattes av annet godkjent utstyr, f.eks. vannapparater eller ABE pulverapparater.
1.3. Den samlede påbudte brannpumpekapasitet skal beregnes ut fra følgende formel:

Q = (0,15 L(B+D) + 2,25) √m​3 /time hvor følgende er angitt i meter:

L = fartøyets lengde mellom perpendikulærene

B = fartøyets største bredde på spant

D = fartøyets største dybde i riss til skottdekket midtskips.

Brannpumpens trykkhøyde skal ved den beregnede kapasitet være slik at det hvor som helst på brannledningen kan oppnås et trykk på minst 4,0 bar med et strålerør/tåkespreder i drift. Ingen brannpumpe skal ha mindre kapasitet enn 12,5 m​3/time.

2. Brannledninger.
2.1. Brannledningene skal ha en diameter tilstrekkelig stor til å sikre en jevn fordeling og jevnt trykk av den påbudte kapasitet av brannpumpen.
2.2. Materialer som anvendes til brannledninger, skal være ubrennbare og motstandsdyktige mot varme.
3. Hydranter.
3.1. På fartøy på 30 m eller derover skal antallet og plasseringen av hydrantene være slik at minst 2 vannstråler som ikke leveres fra samme hydrant, kan nå en hvilken som helst del av fartøyet. Den ene vannstrålen skal kunne leveres fra en enkelt slangelengde.
3.2. På fartøy under 30 m skal antallet og plasseringen av hydrantene være slik at minst en vannstråle fra enkelt slangelengde kan nå en hvilken som helst del av fartøyet.
3.3. Hydrantene skal anbringes slik at brannslangene lett kan koples til dem. På fartøy hvor dekkslast kan bli ført, skal hydrantene anbringes slik at de alltid er lett tilgjengelige, og rørene skal legges slik at disse ikke skades av lasten.
4. Brannslanger.
4.1. Ved hver hydrant skal det være anbrakt en slangepost. En slangepost skal foruten av hydranten bestå av slange og tilhørende godkjent kombinert strålerør og tåkespreder med koplingsforbindelse til hydranten, samt 2 sett koplingsnøkler.
4.2. Fartøy skal ha minst én slangepost i maskin- og kjelerom. På fartøy under 30 m kan slangeposten anbringes nær nedgangen til maskinrom.
4.3. Brannslanger skal være godkjente.
0Endret ved forskrift 1 juli 1994 nr. 715.

Kapittel V. Spesielle bestemmelser for fartøy på 45 m og derover.

§ 26.Bygningsmåte, brannpumper, brannledninger m.m.

Arrangement, utstyr og bygningstekniske sikringstiltak mot brann skal være i overensstemmelse med bestemmelsene i forskrift av 22. juni 1990 nr. 536 om sikringstiltak mot brann på skip som omfattes av sjøsikkerhetskonvensjonen (SOLAS-74) dersom ikke annet bestemmes av Sjøfartsdirektoratet.

0Endret ved forskrift 1 juli 1994 nr. 715.

Kapittel VI. Ikrafttredelse m.v.

§ 27.Avvik

Sjøfartsdirektoratet kan tillate avvik eller stille andre krav enn bestemt i denne forskrift dersom det ikke vil stride mot internasjonal overenskomst Norge har sluttet seg til.

§ 28.Ikrafttredelse

1. Denne forskrift trer i kraft 2. januar 1988.
2. Fra samme tid oppheves forskrift av 26. oktober 1964 om sikringstiltak mot brann på fiske- og fangstfartøyer og tilleggsforskrift vedrørende CO2 anlegg av 15. november 1971 til forskrift av 26. oktober 1964 om sikringstiltak mot brann på fiske- og fangstfartøyer.
3. Forskrift av 12. september 1977 om alarmsystemer på fiske- og fangstfartøy oppheves med virkning fra 26. januar 1989.
0Endret ved forskrift 29 juni 2007 nr. 1006 (i kraft 1 juli 2007, tidligere § 29).

Vedlegg I. Retningslinjer om fastmonterte brannslokningsanlegg i maskinrom på fiske- og fangstfartøy med lengde på 10.67 m og derover, men under 45 m.

1. Generelt
1.1. I medhold av § 8 nr. 1.2 og nr. 1.3 i forskrift om sikringstiltak mot brann på fiske- og fangstfartøy av 4. september 1987 skal fiske- og fangstfartøy med lengde på 10.67 m og derover, men under 45 m., som kjølstrekkes eller er på et liknende byggetrinn på eller etter 2. januar 1988 være utstyrt med et fastmontert brannslokningsanlegg i maskinrommet i samsvar med retningslinjer for slike anlegg fastsatt av Sjøfartsdirektoratet.
1.2. Nedenstående retningslinjer angir en norm for den standard anleggene forutsettes å tilfredsstille. Andre løsninger som gir en tilsvarende standard, kan godtas.
1.3. Norge har ifølge Montrealprotokollen som trådte ikraft 1. januar 1989, forpliktet seg til å stabilisere forbruket av halon på 1986-nivået innen 1992.

Miljøvernmyndighetene har også indikert at det på sikt vil bli forbud mot bruk av halon i nyinstallasjoner og senere krav om utfasing av halonbruk i eksisterende anlegg.

1.4. Sjøfartsdirektoratet har bestemt at installasjonen av halon brannslokningsanlegg skal begrenses. Alternative slokningsmidler må anvendes. CO2 bør ikke anvendes hvor det er fare for lekkasje av CO2 inn til andre rom.
2. Fastmonterte slokningsanlegg for maskinrom på fartøy på 24 m og derover, men under 45 m.
2.1 SOLAS 1974 Konvensjonens kapittel II-2, regel 5, pkt. 1.2 til og med pkt. 1.7., samt punkt 1.9. forutsettes lagt til grunn for arrangementet.

Utdrag kap. II-2, regel 5:

1.2. De nødvendige rør for å lede brannslokningsmiddel inn i et rom som skal beskyttes, skal være forsynt med kontrollventiler og merket slik at de klart viser rommene som rørene føres til. Det skal anbringes passende anordninger for å hindre utilsiktet påslipning av brannslokningsmiddel til noe rom. Når lasterom som er utstyrt med slikt arrangement for brannbeskyttelse brukes som passasjerrom, skal gassforbindelsen blindes i den tid slikt bruk pågår.

1.3. Rør for distribusjon av brannslokningsmiddel skal arrangeres og dyser skal plasseres slik at jevn spredning av midlet oppnås.

1.4. Det skal være muligheter for å stenge åpninger som kan slippe luft inn og slippe gass ut fra det beskyttede rom.

1.5. Administrasjonen skal påby at det skal sørges for et ekstra kvantum slokningsmiddel når volumet av fri luft i luftbeholderene i et rom er slik at hvis luften frigis i rommet under en brann ville dette vesentlig redusere effektiviteten av det fast installerte brannslokningssystemet.

1.6. Det skal anordnes midler som automatisk gir et hørbart varsel om frigjøring av slokningsgass i alle rom hvor mennesker arbeider eller som de har atkomst til. Alarmen skal være i virksomhet i en passende tid før gassen blir utløst.

1.7. Betjeningsanordningene for et slikt fastmontert gass-slokningssystem skal være lett tilgjengelige og enkle i bruk. De skal samles i grupper på så få steder som mulig, og ha en plassering som ikke er utsatt for å bli utilgjengelig ved brann i rommet som blir beskyttet. På hvert slikt sted skal det være klar instruksjon om bruken av anlegget idet det er tatt hensyn til sikkerheten for personell.

1.9. Dersom en viss mengde slokningsmiddel skal beskytte mer enn ett rom, behøver denne mengde slokningsmiddel ikke å være større enn den største mengde som kreves for å beskytte et enkelt av disse rommene.

2.2. Slokkingsanlegget bør normalt være arrangert kun for manuell utløsning.
2.3. Ventilasjonsvifter for maskinrom forutsettes stoppet og utløsningsalarmen for slokningsanlegget aktivert automatisk når utløsning igangsettes. Alarmen må ha en kraftig lyd og være lett kjennelig fra en annen alarm.
2.4. Mengden av slukkemiddel forutsettes å være som angitt i SOLAS 1974 Konvensjonen kapittel II-2, regel 5, pkt. 2.2, 2.3, 2.4 for CO2 anlegg og regel 5 pkt. 3.2.10 for Halonanlegg.

Utdrag kap. II-2, regel 5:

CO2-anlegg:

2.2. For maskinrom skal CO2 -mengden som føres være tilstrekkelig til å gi et minimum volum av frigass lik det største av følgende volum, enten:

2.2.1. 40 prosent av bruttovolumet av det største maskinrom som er beskyttet, unntatt volum av den del av casingen over det plan der det horisontale areal er 40 prosent eller mindre av det horisontale areal av angjeldende rom målt midtveis mellom tanktopper og den laveste del av casingen, eller

2.2.2. 35 prosent av hele volumet inkludert casingen av det største rom som beskyttes, dog slik at de nevnte prosentsatser kan reduseres til henholdsvis 35 og 30 prosent for lasteskip på under 2000 registertonn brutto. Det forutsettes videre at hvis to eller flere maskinrom ikke er fullstendig atskilt, skal de betraktes som ett rom.

2.3. For så vidt angår dette punkt skal volumet av fri CO2 beregnes etter 0,56 m​3 /kg.

2.4. For maskinrom skal det faste rørsystem være slik at 85 prosent av gassen kan tilføyes rommet i løpet av 2 minutter.

3.2.10. Mengden av slokningsmiddel for maskinrom skal beregnes etter tabell 5.2. Denne mengde skal baseres på bruttovolumet med hensyn til minimumskonsentrasjon og nettovolumet inkludert casingen med hensyn til maksimumskonsentrasjon. Når det gjelder Halon 1301 og 1211, skal mengden beregnes på volumetrisk basis, og med hensyn til Halon 2402 på basis av vekt pr. volumenhet.

HalonMinimumMaksimum
13014.25 prosent7 prosent
12114.25 prosent5.5 prosent
24020.20 kg/m​30.30 kg/m​3
2.5. Halonanlegg bør tilfredsstille følgende:
2.5.1. For mindre anlegg med bare 1 stk. beholder fylt med maksimalt 30 kg Halon kan anlegget tillates utløst ved hjelp av rustfri wireoverføring. Wirelengden innenfor maskinrommet bør ikke være over 1 meter lang og dessuten være beskyttet av stålrør helt frem til ventilen. Lengden av utløserwiren utenfor maskinrommet bør ikke overstige 3 meter og være beskyttet av stålrør med trinser i rørbøyene.
2.5.2. Andre anlegg enn de som er nevnt i pkt. 1 ovenfor kan utløses pneumatisk eller elektrisk.
2.5.3. Pneumatisk utløsning.
2.5.3.1. Ved pneumatisk utløsning forutsettes det å være 2 stk. separate luft eller gassflasker (utløserflasker) plassert utenfor maskinrommet.
2.5.3.2. Hver av flaskene forutsettes å ha kapasitet til min. 3 utløsninger av samtlige beholdere, og være forsynt med manometer som tydelig viser trykket og aktuelt driftstrykkområde.
2.5.3.3. Utløsersystemet forutsettes å bestå av to branntekniske adskilte og uavhengige kretser slik at skade på en av kretsene ikke vil påvirke den andre kretsen.
2.5.3.4. Halonflasker og utløserflasker forutsettes å ha automatisk varsling til styrehus ved trykkfall.
2.5.4. Elektrisk utløsning.
2.5.4.1. Ved elektrisk utløsning forutsettes det å være to uavhengige kraftkilder hvorav den ene skal være akkumulatorbatteri som står under automatisk lading.
2.5.4.2. Hver av kraftkildene forutsettes å ha kapasitet til min. 3 utløsninger av samtlige beholdere.
2.5.4.3. Utløsersystemet forutsettes å bestå av to branntekniske adskilte og uavhengige kretser slik at skade på en av kretsene ikke vil påvirke den andre kretsen. De deler av utløserkablene som ligger innenfor maskinrommet forutsettes å være av brannsikker type, jfr. IEC Publication 331.
2.5.4.4. Halonflasker forutsettes å ha automatisk varsling til styrehus ved trykkfall.
2.5.5. Halonflasker og utløserflasker bør ha automatisk varsling som gir et lyssignal i styrehus når trykket på flaskene synker, for eks. til ca. 30 % under normalt driftstrykk.
2.5.6. Halonbeholdere som ikke er plassert i maskinrommet, bør plasseres i eget låsbart, ventilert og opplyst rom brannteknisk adskilt fra maskinrommet.
2.6. Automatisk utløsning av brannslokning i maskinrommet kan tillates når fartøyet er forlatt.
2.7. Det forutsettes å være ombord en beskrivelse av brannslokningsinstallasjonen med instruks for bruk og vedlikehold på norsk.
2.8. Anlegget med alarmer forutsettes funksjonsprøvet etter installasjonen. Halongass skal ikke slippes ut ved prøving.
3. Fastmonterte slokningsanlegg for maskinrom på fartøy med lengde på 15 m og derover, men under 24 m.
3.1. Slokkingsanlegget bør normalt være arrangert kun for manuell utløsning. Eventuell annen utløsning av anlegget kan godtas i hvert enkelt tilfelle.
3.2. Automatisk utløsning kan tillates når fartøyet er forlatt.
3.3. Mengden av slokkemiddel fastsettes i hvert enkelt tilfelle avhengig av maskinrommets størrelse.
3.4. Slokningsanlegget skal plasseres utenfor maskinrommet, og utløsningen kan foregå med hjelp av wireoverføring direkte fra førerplass.
3.5. Utløserutstyret forutsettes å være tydelig merket og utstyrt med instruks for bruk og beskyttet slik at utilsiktet utløsning unngås.
3.6. Halonbeholdere bør være utstyrt med manometer.
3.7. Det forutsettes å være ombord en beskrivelse av brannslokningsinstallasjonen med instruks for bruk og vedlikehold.
0Endret ved forskrift 14 feb 1995 nr. 161.

II

Formålet med retningslinjene er å gi veiledning til brukerne av forskriften.

III

Retningslinjene trer ikraft 1. september 1988.

Vedlegg II. Bestemmelser om typegodkjennelse av fast installerte brannoppdagelses- og brannalarmanlegg på fiske- og fangstfartøy.

1. Innledning.
1.1. Fiske- og fangstfartøy på 45 m. og derover skal ha installert fast brannoppdagelses- og brannalarmanlegg som skal være typegodkjent, jfr. § 8 nr. 2.1 i forskrift av 4.9.1987 om sikringstiltak mot brann på fiske- og fangstfartøy.

Typegodkjennelse av slike anlegg foretas i samsvar med fremgangsmåte for godkjennelse av sentralutstyr og av detektorer inntatt i vedlagte bilag 1 og 2. Sentralutstyr og detektorer på fiske- og fangstfartøy på 45 m. og derover bygget før 2. januar 1988 som ikke tidligere har hatt brannoppdagelses- og brannalarmsystem, kan være i samsvar med bestemmelsene i pkt. 2 nedenfor.

1.2. Fiske- og fangstfartøy med lengde på 10.67 meter og derover, men under 45 m., skal ha installert fast brannoppdagelses- og brannalarmanlegg for maskinrom og røkvarslingsanlegg for lugarene som skal være typegodkjent, jfr. § 8 nr. 2.2 og nr. 2.3 i forskrift av 4.9.1987 om sikringstiltak mot brann på fiske- og fangstfartøy.

Typegodkjennelse av slike anlegg foretas i samsvar med fremgangsmåte for godkjennelse av sentralutstyr og av detektorer beskrevet i pkt. 2 nedenfor.

2. Fremgangsmåte for godkjennelse av enklere brannoppdagelses og brannalarmanlegg og røkvarslingsanlegg på fiske- og fangstfartøy under 45 m.
2.1. Sentralen skal minst kunne gi akustisk alarm med støtvise signaler dersom en eller flere detektorer løser ut alarm. På fartøy på 24 m. og derover skal det også gis optisk alarm.
2.2. På skip på 24 m. og derover og hvor anlegget består av flere detektorsløyfer, skal sentralen indikere hvilken sløyfe som melder brann.
2.3. Sentralen skal gi akustisk feilvarsel, på fartøy på 24 m. og derover også optisk feilvarsel, ved feil på
2.3.1 strømtilførsel
2.3.2 ladestrømkrets
2.3.3 detektorsløyfer
2.3.4 kurs for alarmorgan
2.4. Sentralen skal kunne gi en utgangsstrøm som er tilstrekkelig for det antall alarmorganer sentralen skal betjene.
2.5. På fartøy på 24 m. og derover skal strømtilførselen til sentralen være fra 2 separate kraftkilder hvorav den ene skal være et automatisk oppladbart akkumulatorbatteri. På fartøy under 24 m. kan strømtilførselen kun være fra et akkumulatorbatteri som står til automatisk oppladning. Akkumulatorbatteriet skal ha tilstrekkelig kapasitet til å forsyne brannoppdagelses og brannalarmanlegget og røkvarslingsanlegget med nødvendig elektrisk kraft for et tidsrom av minst 18 timer, herunder minst 5 minutters drift av alarmorganene, uten oppladning mens det opprettholder batterispenningen gjennom hele utladningsperioden innenfor 12 prosent over eller under batteriets nominelle spenning.
2.6. Sentral og installasjonsmateriell skal være egnet for det miljø det utsettes for.
2.7. Detektorer skal være godkjent i samsvar med fremgangsmåte inntatt i vedlagte bilag 2.

Bilag 1 til vedlegg II. Fremgangsmåte for godkjennelse av sentralutstyr

1. Dokumentasjon.

Følgende dokumentasjon skal innsendes til Sjøfartsdirektoratet:

-Bruksanvisning, inklusive fremgangsmåte for rutineprøving om bord.
-Feilsøkingsprosedyrer med en slik detaljeringsgrad at feil kan lokaliseres til subsystemer som er utskiftbare for kvalifisert offiser.
-Opplysninger om strømforsyning.
-Tilkopling av detektorsløyfer samt ytre hjelpeutstyr som f.eks. eksterne alarmorganer, viftestopp, dørmagnet etc.
-Monteringsanvisning.
-Komponentliste med angivelse av fabrikat og type for utskiftbare komponenter.
-Detaljert funksjons- og konstruksjonsbeskrivelse.
-Tegninger som viser mekanisk konstruksjon og oppbygging.
-Miljøspesifikasjon som angir grenseverdiene for det ytre miljø sentralutstyret kan operere i.
-Rapport fra utførte prøver.

Dokumentasjon avmerket med – skal leveres om bord med anlegget i hvert enkelt skip.

2. Funksjonskrav.
2.1. Sentralutstyret skal gi optisk og akustisk alarm ved brann. Optisk brannalarm skal gis med rød lampe merket «BRANN» eller «BRANN/FIRE».
2.2. Sentralutstyret skal indikere i hvilket område brann har oppstått.
2.3. Alarmsignal skal gis som anført i § 53 pkt. 1.7 i forskrift av 28. mai 1986 om redningsredskaper m.m. på passasjer og lasteskip. Slik alarm skal bare gis til sentralen i styrehuset eller kontrollrom.
2.4. Det skal så vidt mulig gis optisk og akustisk feilvarsel ved feil som medfører en reduksjon i evnen til å oppdage eller varsle brann. Feilvarsel skal gis ved jordfeil, kortslutning og sløyfebrudd.
2.5. Optisk og akustisk feilvarsel, skal gis ved svikt i hoved- eller reserve kraftforsyning. Med «svikt i kraftforsyning» menes at spenningen faller utenfor de grenser som er spesifisert under miljøprøven.
2.6. Optisk feilvarsel skal gis med gul lampe merket «FEIL» eller «FEIL/FAULT».
2.7. Sentralen skal automatisk gå over til reserve kraftforsyning ved spenningssvikt. Sentralen skal ikke kunne gi feilaktige informasjoner ved overgang fra normal til reserve kraftforsyning.
2.8. Brannalarmgiving for alle detektorsløyfer, samt alle arrangementer for feilvarsler skal kunne funksjonsprøves realistisk på en enkel måte.
2.9. Det skal gis positiv indikasjon ved frakopling av funksjoner når dette kan skje fra kontrollpanel ved hjelp av bryter e.l.
2.10. Det skal gis positiv indikasjon på at kraftforsyningen er intakt. Numerisk angivelse av driftsspenning forlanges ikke.
2.11. Akustisk brannvarsel og feilvarsel skal kunne kvitteres ut ved hjelp av en enkelt trykknappbryter e.l. Detektorsløyfer skal fortsatt være i alarmtilstand. Brannalarm, optisk og akustisk, skal ikke blokkeres av eksisterende brannalarm på en annen detektorsløyfe når den eksisterende alarm er kvittert.
2.12. Sentralutstyret skal, eventuelt med tilpasningsutstyr, kunne benyttes sammen med følgende detektortyper:
-Maksimal temperaturdetektorer
-Differensiell temperaturdetektor
-Strålingsdetektor: ultrafiolett, infrarød
-Røykdetektor: optisk type, ionisasjonstype

Sentralutstyret skal også kunne benyttes sammen med en kombinasjon av disse detektortyper sammenkoplet i den samme detektorsløyfe, eventuelt med tilpasningsutstyr.

3. Konstruksjonskrav.
3.1. Optiske og akustiske alarmkretser skal utføres slik at en enkelt feil i kretsene ikke setter begge signaltyper ut av funksjon.
3.2. Kontrollpanelet skal være arrangert slik at man ikke får forstyrrende lyssignaler under normal drift, og ikke ved uforvarende berøring av alarmsentralen har mulighet for å kunne aktivisere varslingsorganer.
3.3. Sentralutstyret skal konstrueres for å tåle de miljøspesifikasjoner som er angitt i IEC publikasjon nr. 92-5-4, (Electrical Installations in Ships Part 5: Special Features – Control and Instrumentation) samt tilfredsstille kravene til kapslingsgrad IP42 i henhold til IEC publikasjon 529.
3.4. Sentralutstyret skal ha mulighet for tilkobling av detektorer som er tilfredsstillende med hensyn til å «feile til sikkerhet», dvs. kortslutning eller brudd på kabelforbindelsen mellom sentral og detektorer, eller mellom detektorer, skal føre til brann- eller feilvarsel.
3.5. Sentralutstyret skal ha tilkoplingsklemmer for to separate krafttilførselslinjer.
3.6. Sentralutstyret skal ha et tilstrekkelig antall potensialfrie utgangskontakter (eller tilsvarende arrangert) for tilkopling til et hensiktsmessig eksternt varslingssystem. Potensialfri brytekontakt eller tilsvarende skal benyttes for at feiltilstander skal kunne varsles over det generelle maskinromsalarmsystem. Likeledes skal det finnes hjelpekontakter for styresignal til viftemotorer, dørmagnetholdere o.l.
4. Miljøkrav.
4.1. Sentralutstyret skal tilfredsstille de krav som er spesifisert i IEC publikasjon 92-5-4: Electrical Installations in Ships, Part 5: Special Features – Control and Instrumentation, og skal være konstruert for å tåle de termiske, mekaniske og kjemiske påkjenninger som det kan utsettes for når det er installert i et skip.
4.2. Sentralutstyret skal ikke være følsomt for elektrisk støy på signal- og kraftledninger i en størrelsesorden som kan tenkes indusert fra annet elektrisk utstyr om bord i skip.
5. Prøveprogram.
5.1. Før et sentralutstyr presenteres for godkjennelse, skal det ha gjennomgått miljøprøving ved anerkjent prøvelaboratorium eller ha gjennomgått prøver hvor en representant for Sjøfartsdirektoratet er tilstede. Det skal foreligge dokumentasjon med rapport fra prøvene.
5.2. Prøvingen foretas etter blokkdiagram.

(Figur 1 utelatt)

5.3. For hver del av miljøprøven skal prøveobjektet gjennomgå en funksjonsprøve. Denne prøven skal bestå av en rekke prøvesekvenser som til sammen dekker alle utstyrets funksjoner. Hver sekvens består av følgnede deler:
a.Utløs brannalarm i sløyfe X
b.Avstill eksterne sirener
c.Avstill lokal summer
d.Tilbakestill alarmkrets
e.Tilbakestill lokale og eksterne signaler.

For hvert av disse trinn observeres objektets tilstand for å oppdage feilfunksjoner.

5.4. Funksjonsprøve (IEC 68-1).

Før miljøprøvene blir utført, må en funksjonsprøve gjennomføres i standard atmosfæreforhold:

– Temperatur:+15° C til +35° C
– Relativ fuktighet:45 % – 75 %
– Lufttrykk:860 – 1060 millibar.

De øvrige atmosfæreparametere tillegges ingen betydning. Funksjonsprøve skal foretas mellom hver av de etterfølgende miljøprøver, og skal omfatte alle kontroll-, feilvarslings- og alarmfunksjoner.

5.5. Variasjon i kraftforsyning.

Driftsspenningen skal varieres innenfor de oppgitte grenser. Det kontrolleres under prøven at ikke feilfunksjon inntreffer.

– Nettspenning:+10 % / -15 %
– Batterispenning:+/-17 %.
5.6. Varmeprøve (IEC 68-2-2)
– Temperatur:+55° C +/-3°
– Varighet:16 timer
– Absolutt fuktighet:20 g vann pr. m​3 luft.

Prøveobjektet skal plasseres i et kammer som holder romtemperatur (15° C til 35° C). Temperaturen heves så til +55° C, hvor den skal holdes i minst 16 timer. Deretter senkes temperaturen til romtemperatur igjen.

Sentralen skal være i drift under prøven og skal funksjonsprøves. Funksjonsprøven skal foretas tidligst to timer etter at 55° C er oppnådd i kammeret.

5.7. Vibrasjonsprøve.

Montasjen under prøvingen skal være av tilsvarende utførelse som utstyret vil få i praksis. Vibrasjonene tilføres i tre retninger som er orientert vinkelrett på hverandre. Følgende krav skal etterkommes:

– 2,0-13,2 Hz:+/-1 mm konst. posisjonsamplitude
– 13,2-80,0 Hz:+/-0,7 konst. akselerasjonsamplitude

Prøver i henhold til Random vibrasjonsprøver kan godtas.

Resonans søkeprøve.

Hele frekvensområdet avsøkes med en frekvensendring på maksimalt 1 oktav pr. minutt. Prøveobjektet skal være i drift under søkeprøven.

Resonans utholdenhetsprøve.

Det skal utføres 90 minutters utholdenhetsprøve ved hver resonansfrekvens. Dersom det i en retning ikke blir funnet resonanser, skal to timers utholdenhetsprøve utføres ved 25 Hz. Prøveobjektet skal være i drift under utholdenhetsprøven.

Sveip utholdenhetsprøve.

Det skal utføres en 90 minutters utholdenhetsprøve hvor frekvensen sveipes automatisk som under resonans søkeprøve.

Avsluttende resonans søkeprøve.

Denne prøven skal gjennomføres for å få undersøkt hvorvidt utholdenhetsprøven har svekket prøveobjektet mekanisk. Hvis så er tilfelle, vil en ha forskyvning av resonansfrekvensene. Prøveobjektet skal være i drift under denne prøven.

5.8. Fuktig varme, syklisk (IEC 68-2-30).

Prøveobjektet skal utsettes for 2 sykluser og skal under prøven være spenningsløst for å unngå oppvarming som vil motvirke kondensdannelse. Prøvebetingelser: +55° C/2 sykluser. Funksjonsprøven skal utføres etter utløpet av den andre 24-timers syklusen og etter utløpet av normaliseringsperioden som nevnt i paragrafene 5 og 7 i IEC 68-2-30.

5.9. Salttåke

Følgende prøve skal utføres:

– Prøvetemperatur:+35° C +/-2°
– Varighet:1 døgn
– Oppløsning:50 g +/-1 g NaCl + dest. eller
ionebyttet vann = 1 liter
oppløsningf ved 20° C, 6,5 pH 7,2.

Etter prøven blir prøveobjektets enkelte deler visuelt inspisert og funksjonsprøve foretas.

Bilag 2 til vedlegg II. Fremgangsmåte for godkjennelse av detektorer

1. Dokumentasjon.

Følgende dokumentasjon skal innsendes til Sjøfartsdirektoratet:

-Installasjons- og monteringsanvisning.
-Vedlikeholdsinstruks.
-Fremgangsmåte ved rutineprøving om bord.
-Fremgangsmåte ved typeprøving.
-Opplysning om sløyfetilkopling.
-Tegninger som viser mekanisk konstruksjon og oppbygging.
-Tekniske spesifikasjoner med følsomhetsdata og tidsrespons.
-Miljøspesifikasjoner som angir grenseverdiene for det ytre miljø detektoren kan operere i.

Dokumentasjon merket – skal leveres om bord med anlegget i hvert skip.

2. Funksjonskrav.
2.1. Generelle krav.
a.Detektoren skal varsle brann og gi signal om dette til sentralutstyr.
b.Detektoren skal ha så god følsomhet at den kan varsle brann på et tidlig stadium.
c.Detektoren bør være konstruert med mulighet for å endre følsomheten.
d.Detektoren skal ha så god selektivitet at den ikke er årsak til stadige uønskede alarmer.
e.Detektoren som må tilbakestilles manuelt, skal gi synlig indikasjon når den er utløst.
f.Det skal såvidt mulig gis alarm eller feilvarsel som reduserer evnen til å varsle brann.
g.Detektoren skal enkelt kunne funksjonsprøves.
2.2. Spesielle krav.
a.De eksisterende detektorer er basert på prinsippene:
- Termisk deteksjon:– absolutt,
– differensiell
- Røykdeteksjon:– optisk,
– ionisasjonskammer
- Strålingsdeteksjon:– infrarød,
– ultrafiolett

Detektorer basert på andre prinsipper vil bli vurdert individuelt.

b.Alle detektortyper skal tilfredsstille prøvene under nr. 5 – Prøveprogram.
c.UV-detektorer skal ikke være følsomme for lys av større bølgelengde enn 0,29 um.

Anm.: Denne grense på 0,29 um er valgt fordi sollys inneholder stråling med større bølgelengde, og vil derfor kunne være en kilde til uønskede alarmer.

3. Konstruksjonskrav.
3.1. Detektorene skal tåle miljø spesifisert i IEC-publ. nr. 92-5-4, part 3, og tilfredsstille kravene til kapslingsgrad IP 42 i henhold til IEC publ. 529. Kapslingskravet gjelder ikke de deler av detektoren som på grunn av deteksjonsprinsippet må ha direkte kontakt med omgivende luft.
3.2. Detektor som holder alarmtilstanden etter at den er utløst, skal lett kunne skiftes ut eller tilbakestilles.
3.3. Termiske detektorer skal vært utført med to uavhengige kontaktpunkter.
3.4. Signalutgang fra detektor skal være utført slik at den kan kobles sammen med andre detektorer i en sløyfe.
3.5. Detektoren skal være utstyrt med innføring for kabler av godkjent type til skipsinstallasjon.
4. Miljøkrav.
4.1. Detektoren skal tåle de miljøkrav som er spesifisert i IEC publ. 92-5-4, part 5, og de termiske, mekaniske og kjemiske påkjenninger den utsettes for i installasjon om bord i skip.
4.2. Detektoren skal ikke være følsom for elektrisk støy på signal- og strømforsyningsledning i en størrelsesorden som kan tenkes indusert fra øvrig elektrisk utstyr om bord i skip.
5. Prøveprogram.

Før en detektor presenteres for godkjennelse, skal den ha gjennomgått miljøprøving ved anerkjent prøvelaboratorium eller ha gjennomgått prøver hvor en representant for Sjøfartsdirektoratet er tilstede. Det skal foreligge dokumentasjon med rapport fra prøvene. Prøving foretas etter blokkdiagram. (Fig. 1 er utelatt.)

5.1. Brannprøve.

Før miljøprøven skal detektoren gjennomgå en «brannprøve». Ved denne prøven skal detektoren utsettes for realistiske forhold i form av røyk, stråling og varme.

a.Termiske detektorer skal prøves ifølge CEN 54, Part 5 (EN 54, Part 5) (CEN = CENELEC: Den europeiske komité for utarbeidelse av elektrotekniske normer).
b.Røykdetektorer skal prøves i en røykkanal. De skal da ha en følsomhet i området 0,2 x 0,65.

Følsomhetsfaktor x = (Io – Ia ) / Io

Io = ionekammerstrøm i normaltilstand

Ia = ionekammerstrøm ved alarm.

Andre typer røykprøver kan godkjennes i hvert enkelt tilfelle.

c.Strålingsdetektorer skal utsettes for stråling fra en «standard prøveflamme» i 5 m avstand. Tidsrésponsen skal ikke overstige 5 sek.

Videre skal strålingsdetektorenes følsomhet overfor andre lyskilder undersøkes. Disse lyskilder er:

-Sollys
-Elektrisk lysbue
-Lys fra glødelampe
-Lys direkte fra halogenlampe
-Lys fra elektrisk lysrør
-Acetylen-sveiseflamme.

Lyset skal både være fast og opphakket med en frekvens på ca. 10 Hz. Følsomhet og tidsrespons registreres her for å gi inntrykk av detektorens følsomhet for falske brannsymptomer.

Spesifikasjon av standard prøveflamme:

Flammen fra et kar med mål 300 x 300 x 150 mm fylt med 1 liter dieselolje og 0,25 kg twist. Oljetemperatur 50-60° C.

5.2. Miljøprøve.
a.For hvert trinn i miljøprøven skal detektoren gjennomgå en funksjonsprøve. Denne prøve skal enkelt kunne gjennomføres, og den skal være reproduserbar slik at man får et kvantitativt mål for hvordan detektorens ytelser endres under prøven. Produsenten skal fremsende forslag til fremgangsmåte for en funksjonsprøve som tilfredsstiller disse krav.

Som funksjonsprøve kan også brannprøven i nr. 5.1. benyttes.

b.Under miljøprøven skal detektorens tidsrespons og følsomhet noteres, slik at vesentlige endringer i løpet av prøven skal medføre at detektoren underkastes nærmere undersøkelser, og eventuelt forkastes.
c.Termiske detektorer prøves ifølge CEN 54, Part 5 (EN 54, Part 5).
d.Miljøprøven foregår ifølge blokkskjema i figur 1. (Fig. 1 utelatt.)
5.3. Funksjonsprøve (IEC 68-1).
a.Før miljøprøvene blir utført, skal en funksjonsprøve gjennomføres i standard atmosfæreforhold:
- Temperatur:+15° C til + 35° C
- Relativ fuktighet:45 % – 75 %
- Lufttrykk:860 – 1060 millibar.

De øvrige atmosfæreparametere tillegges ingen betydning.

b.Funksjonsprøve skal foretas mellom hver av de etterfølgende miljøprøver, og skal omfatte alle kontroll-, feilvarslings- og alarmfunksjoner.
5.4. Variasjon i kraftforsyning.

Driftsspenningen varieres innenfor de oppgitte grenser. Det kontrolleres under prøven at ikke feilfunksjon inntreffer.

- Nettspenning:+10 % / -15 %
- Batterispenning:+/– 17 %.
5.5. Varmeprøve (IEC 68-2-2).
- Temperatur:+55° C +/– 3°
- Varighet:16 timer
- Absolutt fuktighet:20 g vann pr. m​3 luft.

Prøveobjektet plasseres i et kammer som holder romtemperatur (15° C – 35° C). Temperaturen heves så til +55° C, hvor den skal holdes i minst 16 timer. Deretter senkes temperaturen til romtemperatur igjen.

Detektoren skal være i drift under prøven, og skal funksjonsprøves. Funksjonsprøven foretas tidligst to timer etter at 55° C er oppnådd i kammeret. Detektorer som ikke kan underkastes varmeprøve, vil blir vurdert i hvert enkelt tilfelle.

5.6. Vibrasjonsprøve.

Montasjen under prøvingen skal være av tilsvarede utførelse som utstyret vil få i praksis. Vibrasjonene tilføres i tre retninger som er orientert vinkelrett på hverandre. Følgende krav skal etterkommes:

2,0 – 13,2 Hz:+/– 1 mm. konst. posisjonsamplitude
13,2 – 80,0 Hz:+/– 0,7 konst. akselerasjonsamplitude.

Prøver i henhold til Random vibrasjonsprøver kan godtas.

Resonans søkeprøve.

Hele frekvensområdet avsøkes med en frekvensendring på maksimalt 1 oktav pr. minutt. Prøveobjektet skal være i drift under søkeprøven.

Resonans utholdenhetsprøve.

Det skal utføres 90 minutters utholdenhetsprøve ved hver resonansfrekvens. Dersom det i en retning ikke blir funnet resonanser, skal to timers utholdenhetsprøve utføres ved 25 Hz. Prøveobjektet skal være i drift under utholdenhetsprøven.

Sveip utholdenhetsprøve.

Det skal utføres en 90 minutters utholdenhetsprøve hvor frekvensen sveipes automatisk som under resonans søkeprøve.

Avsluttende resonans søkeprøve.

Denne prøven må gjennomføres for å få undersøkt hvorvidt utholdenhetsprøven har svekket prøveobjektet mekanisk. Hvis så er tilfelle vil en ha forskyvning av resonansfrekvensene. Prøveobjektet skal være i drift under denne prøven.

5.7. Fuktig varmeprøve, syklisk (IEC 68-2-30).

Prøveobjektet skal utsettes for 2 sykluser, og skal under prøven være spenningsløst for å unngå oppvarming som vil motvirke kondensdannelse. Prøvebetingelser: + 55° C/2 sykluser. Funksjonsprøven skal utføres etter utløpet av den andre 24-timers syklusen og etter utløpet av normaliseringsperioden som nevnt i paragrafene 5 og 7 i IEC 68-2-30.

5.8. Salttåke.

Følgende prøve skal utføres:

- Prøvetemperatur:+35° C +/-2°
- Varighet:1 døgn
- Oppløsning:50 g +/-1 g NaCl + dest. eller
ionebyttet vann = 1 liter
oppløsning ved 20° C, 6,5 pH 7,2.

Etter prøven skal prøveobjektets enkelte deler visuelt inspiseres, og funksjonsprøve foretas.

Vedlegg III. Retningslinjer om installasjon og godkjennelse av installasjon av fast installerte brannoppdagelses- og brannalarmanlegg og røkvarslingsanlegg på fiske- og fangstfartøy

1. Generelt.
1.1. I medhold av § 8 nr. 2 i forskrift av 4.9.1987 om sikringstiltak mot brann på fiske- og fangstfartøy, skal fiske- og fangstfartøy være utstyrt med fast installerte brannoppdagelses- og brannalarmanlegg som angitt i forskriftene.
1.2. Fremgangsmåten for typegodkjennelse av slike anlegg vil fremgå av Bestemmelser for godkjennelse av fast installerte brannoppdagelses- og brannalarmanlegg på fiske- og fangstfartøy.
1.3. Nedenstående retningslinjer angir en norm for hvordan installasjonen av slike anlegg bør utføres. Andre løsninger som gir en tilsvarende standard, kan godtas.
2. Retningslinjer for installasjon.
2.1. Fiske- og fangstfartøy på 45 m. og derover, forutsettes å tilfredsstille Sjøsikkerhetskonvensjonens krav til installasjon. Rettledning for valg og plassering av detektorer i maskinrom samt retningslinjer for godkjennelse av installasjonen er inntatt i vedlagte bilag 1 og 2.
2.2. På fiske- og fangstfartøy under 45 m. kan installasjonen utføres på følgende måte:
2.2.1. På fartøy med lengde under 15 m kan det i motorrommet installeres 1 stk. røkdetektor og 1 stk. varmedetektor. I fellesrom eller lugar installeres 1 stk. røkdetektor. Det installeres 1 stk. alarmorgan i styrehus og 1 stk. i innredning når hensyn tas til fartøyets størrelse.
2.2.2. På fartøy med lengde på 15 m og derover, men under 24 m., installeres det i motorrommet et tilstrekkelig antall detektorer i forhold til motorrommets størrelse, dog minst 1 røkdetektor og 1 varmedetektor. I alle lugarer installeres røkdetektorer. Alternativt kan et tilsvarende antall røkdetektorer fordeles i fellesrom og i korridorer. Hvor detektor er plassert i fellesrom, kan det installeres varmedetektor klasse 1. Hvor detektor er plassert i bysse, bør det installeres varmedetektor klasse 2.

Dersom det i motorrom installeres 5 eller flere detektorer og/eller det i innredning installeres flere enn 10 detektorer, forutsettes detektorene å bli fordelt på 1 sløyfe for motorrommet og 1 sløyfe for innredningen.

Det installeres akustiske alarmorganer i nødvendig antall og minst en for hvert dekk slik at alarm kan høres over hele fartøyet.

2.2.3. På fartøy på 24 m. og derover installeres det i motorrommet et tilstrekkelig antall detektorer i forhold til motorrommets størrelse. Rettledning for valg og plassering av detektorer i motorrommet er gitt i vedlagte bilag 1. Detektorene i motorrommet forutsettes å være tilsluttet en egen sløyfe i alarmsentralen. Det monteres en manuell melder i sløyfen.

I alle lugarer installeres røkdetektorer. Alternativt kan et tilsvarende antall røkdetektorer fordeles i fellesrom og i korridorer. Hvor detektorer er plassert i bysse, bør det monteres varmedetektor av klasse 2. Detektorene forutsettes å være tilsluttet en egen sløyfe med manuell melder i sløyfen.

Dersom det er nødvendig å installere flere enn 20 detektorer i innredningen for å få tilfredstillende dekning, forutsettes detektorene å bli fordelt på 2 sløyfer. Det monteres en manuell melder i hver sløyfe.

Det installeres akustiske alarmorganer i nødvendig antall og minst en for hvert dekk slik at alarm kan høres over hele fartøyet.

2.2.4. Detektorer og alarmorganer monteres på vantette koplingsbokser. På fartøy over 24 m. forutsettes tetthetsgrad for detektorer og manuelle meldere i maskinrom å tilsvare IP-56.

Bilag 1 til vedlegg III. Rettledning for valg og plassering av detektorer i maskinrom

1. For å oppnå en optimal overvåking av maskinrom bør en fullstendig detektorinstallasjon bestå av en kombinasjon av:
-Termiske detektorer
-Røk/ione-detektorer
-Flammedetektorer.

Det vises til forskrifter av 17. juni 1986 om sikringstiltak mot brann på skip som angir når et automatisk brannalarm- og brannoppdagelsessystem er forlangt.

2. Fig 1 (utelatt) viser et snitt av et typisk maskinrom med inntegnet plassering av de forskjellige detektortypene. I tilknytning til figuren er det nedenfor gitt en del generelle råd for bruk og plassering av detektorer.

Termiske detektorer.

Denne detektortypen egner seg best for mindre rom med liten eller ingen ventilasjon og hvor det er mulig å montere detektoren i lav høyde over overvåkningsobjektet.

Røk/Ione-detektorer.

Disse detektorene har et mer generelt anvendelsesområde og kan brukes stort sett i hele maskinrommet med relativt høy følsomhet. Man bør dog unngå å bruke røk/ione- detektorer i områder med særlig høy ventilasjon samt i områder hvor det normalt vil forekomme fri eksos fra tid til annen.

Flammedetektorer.

Flammedetektoren er den som reagerer hurtigst på en brann hvor det er snakk om flammer, og den er også upåvirket av ventilasjonsforholdene. Den bør derfor anvendes for områder med et særlig høyt branntilbud (topp av hovedmotor, hjelpemoterer/generatorer, kjeler etc.) og for områder hvor forholdene vanskeliggjør bruk av de to førstnevnte detektortypene.

3. Plassering av Røk/Ione-detektorer.

For å sikre en optimal plassering av røk-detektorene bør den endelige plasseringen av disse baseres på røkprøver under normale driftsforhold. Derfor anbefales det i første omgang å montere disse detektorene med «løse» sløyfekabler slik at de siden kan flyttes innen et rimelig område basert på røkprøvene.

4. Det anbefales at detektorinstallasjonen baseres på universal-sløyfer med universalsokler slik at man kan bytte ut en detektortype med en annen på et senere stadium dersom erfaringene skulle tilsi det.

Bilag 2 til vedlegg III. Retningslinjer for godkjennelse av installert branndeteksjons- og varslingsutstyr.

Før en branndeteksjons- og varslingsinstallasjon kan godkjennes, skal den ferdige installasjon underkastes:

a.Funksjonsprøver
b.Følsomhetsprøver.

Endelig godkjennelse er avhengig av positivt resultat fra disse prøver.

1. Funksjonsprøver.
1.1. Funksjonsprøver av sentralutstyr, strømforsyning og samtlige varslings-/alarmorganer.

Disse prøver skal omfatte alle kontroll-, feilvarslings- og alarmfunksjoner. Alarm- og sløyfefeilsfunksjoner skal prøves ved simulering på sentralutstyrets sløyfeinnganger. Funksjonsprøving av strømforsyningen skal omfatte automatisk overgang fra primær- til reservestrømforsyning, samt maksimalbelastningsprøver av begge strømforsyninger, som skal ha en varighet av minst 30 minutter for primærforsyning og 5 minutter for reserveforsyning.

Funksjoner som lukking av dører, viftestopp etc. skal kontrolleres på de respektive steder.

1.2. Funksjonsprøver av detektorsløyfer.

Disse prøver skal omfatte prøving av samtlig detektorer på samtlig sløyfer. Ikke-resetbare, termiske detektorer (smelteledds-detektorer o.l.) kan prøves ved simulering på detektorens tilkoplingspunkter. Andre termiske detektorer prøves med varmluft e.l. Røyk- og flammedetektorer prøves ifølge produsentens beskrivelse.

På minst to av sløyfene skal det kontrolleres at deteksjonsevnen er intakt selv ved sløyfebrudd, dersom ikke sløyfebrudd automatisk gir brannalarm.

2. Følsomhetsprøver.
2.1. Til følsomhetsprøvene skal det anvendes en standard prøvebrann, definert som følger:

Åpent, kvadratisk stålkar med mål 300 x 300 x 150 mm fylt med 1 liter dieselolje og 0,25 kg twist som spres jevnt i karet. Under prøvene skal temperaturen i dieseloljen være minst 50° C, og ikke mer enn 60° C ved antennelse.

2.2. Følsomhetsprøvene av deteksjonsanlegget i maskinrommet utføres ved å plassere prøvebrannen i forskjellige relevante posisjoner i maskinrommet, og minste krav til følsomhet er da at anlegget utløses innen 3 minutter, uansett posisjon av prøvebrann.

Disse prøvene skal utføres i minst fem forskjellige posisjoner, herunder områdene ved toppen av hovedmotor(er), ved hjelpemotorer/generatorer og ved oljefyrte kjeler.

2.3. Følsomhetsprøvene skal utføres ved normale driftsforhold under full fart og full ventilasjon.