Forskrift om hjelpemiddelsentralenes virksomhet og ansvar

1. Hjelpemiddelsentralene har et overordnet og koordinerende ansvar for formidling av hjelpemidler til funksjonshemmede. De skal bidra til likeverdig og helhetlig problemløsning for funksjonshemmede gjennom tekniske og ergonomiske tiltak og være et ressurs- og kompetansesenter for offentlige instanser og andre som har ansvar for å løse funksjonshemmedes problemer og hvor tekniske og ergonomiske løsninger kan være aktuelt.

Hjelpemiddelsentralene har en rådgivnings- og veiledningsfunksjon overfor helse- og omsorgstjenesten i kommunene og fylkeskommunen på hjelpemiddelområdet.

2. Hjelpemiddelsentralen har forvaltningsansvar for hjelpemidler som er folketrygdens eiendom og skal påse at folketrygdens midler blir utnyttet mest mulig effektivt og i samsvar med bestemmelsene i folketrygdloven. Hjelpemiddelsentralen skal herunder sørge for at de funksjonelle behov avhjelpes på beste måte for brukeren og på lavest mulige effektive kostnadsnivå.

Arbeids- og velferdsdirektoratet kan med departementets samtykke bestemme at kommunen/fylkeskommunen gjennom hjelpemiddelsentralen skal kunne få leie nødvendige hjelpemidler som omfattes av kommunens/fylkeskommunens ansvarsområde. Den avtalte leie må dekke de faktiske kostnader.

3. Hjelpemiddelsentralene har ansvar for rådgivning og resirkulering av trygdefinansierte biler og utstyr.
4. Hjelpemiddelsentralene kan med Arbeids- og velferdsdirektoratets samtykke påta seg administrative og andre oppgaver for andre institusjoner.

Det vederlag som hjelpemiddelsentralen og institusjonen avtaler, jf første ledd må godkjennes av Arbeids- og velferdsdirektoratet eller den Arbeids- og velferdsdirektoratet bemyndiger.

5. Arbeids- og velferdsdirektoratet kan helt eller delvis overlate vedtaksmyndighet om varig utlån av eller tilskott til hjelpemidler til hjelpemiddelsentralen.

For å oppfylle sitt overordnede og koordinerende ansvar for hjelpemidler til funksjonshemmede og bidra til at hjelpemiddelformidling inngår som en del i en helhetlig (re)habiliteringsplan, skal hjelpemiddelsentralen ta initiativ til å inngå samarbeidsavtaler med offentlige myndigheter som har ansvar for rehabilitering. Siktemålet er ansvarsavklaring, koordinering og best mulig ressursutnyttelse.

Sentrale samarbeidsparter er kommunen som etter lov om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m. § 3-2 første ledd nr. 5 har ansvar for medisinsk rehabilitering, herunder formidling og oppfølging av hjelpemidler, fylkeskommunen og statlige spesialinstitusjoner.

Hjelpemiddelsentralen skal instituere former for brukermedvirkning for å styrke kvaliteten i formidlingsvirksomheten og sikre brukerne innflytelse på utformingen av tjenesten. Brukermedvirkning kan skje gjennom kontaktforum, referansegrupper, faste temadager eller på annen måte som finnes hensiktsmessig etter de lokale forhold.

Hjelpemiddelsentralen kan foreta innkjøp av hjelpemidler for utlån til brukere som har rett til hjelpemidler etter folketrygdlovens bestemmelser eller etter særskilt leieavtale, jf. § 1 nr. 2 andre ledd. Det samme gjelder innkjøp av tilleggsutstyr, reservedeler og andre deler som er nødvendig for å foreta tilpasninger eller reparasjoner.

Hjelpemiddelsentralen kan foreta innkjøp av biler for at Arbeids- og velferdsetaten skal kunne tilstå stønad etter folketrygdloven § 10-7 første ledd bokstav h.

Når det foreligger vedtak om varig utlån, skal hjelpemiddelsentralen eller lokal formidler i samråd med hjelpemiddelsentralen sørge for at hjelpemiddelet blir utlevert til brukeren.

For utprøving og ved øyeblikkelig behov ved varig nedsatt funksjonsevne, kan hjelpemiddelsentralen låne ut hjelpemiddelet i påvente av at vedtak foreligger. Denne type korttidsutlån er begrenset til 6 uker.

Hjelpemiddelsentralen skal føre register over brukere som har fått utlevert hjelpemidler fra folketrygden. Det skal føres eget register over korttidsutlån som nevnt i andre ledd.

Dersom søknad om utlån av et hjelpemiddel blir avslått, kan hjelpemiddelet beholdes av bruker mot betaling. Hjelpemiddelsentralen er ansvarlig for innkreving av betalingen.

1. Utgifter i forbindelse med utredning, utprøving og opplæring i bruk av hjelpemidler dekkes ikke av folketrygden. Utgifter til nødvendig opplæring i hjelpemidlers funksjon kan likevel dekkes av folketrygden dersom den må gis av personell med spesialkompetanse som det ikke kan forventes at kommunen, fylkeskommunen eller de statlige kompetansesentra har, jf § 2 sjuende ledd i forskrifter om stønad til hjelpemidler mv til bedring av funksjonsevnen i arbeidslivet og i dagliglivet og til ombygging av maskiner på arbeidsplassen.
2. Utgifter til transport fra leverandør til hjelpemiddelsentral eller bruker dekkes av folketrygden når annet ikke er avtalt.

Utgifter til transport fra hjelpemiddelsentralen til og fra fast mottakssted i kommunen dekkes av folketrygden. Folketrygden kan også dekke utgiftene til transport fra hjelpemiddelsentralen til brukeren dersom dette ikke medfører vesentlige merutgifter og kommunen forplikter seg til å følge opp leveringen gjennom hjemmebesøk som en del av sitt formidlingsansvar.

Kommunen plikter å dekke utgiftene til transport fra mottaksstedet og til brukeren. Det samme gjelder utgifter ved tilbakelevering av hjelpemiddel som ikke lenger brukes fra brukeren og til det faste mottaksstedet. I den kommune/bydel hvor hjelpemiddelsentralen ligger anses sentralen som fast mottakssted i forhold til transportutgiftene.

3. Utgifter til installasjon, montering, demontering, reparasjon og vedlikehold kan dekkes av folketrygden når arbeidet krever spesialkompetanse eller kapasitet som hjelpemiddelsentralen ikke har.

Arbeids- og velferdsdirektoratet fastsetter generelle bestemmelser om pris- og leveringsbetingelser for hjelpemidler.

Arbeids- og velferdsdirektoratet skal meddele hjelpemiddelsentralene om sentrale pris- og leveringsavtaler som er inngått for et produkt eller en produktgruppe. Hvis Arbeids- og velferdsdirektoratet har inngått slike avtaler, skal hjelpemiddelsentralen benytte seg av disse ved innkjøp av hjelpemidler som går inn under produktgruppen.

Når en produktgruppe er forhandlet av Arbeids- og velferdsdirektoratet, kan hjelpemiddelsentralen ikke kjøpe inn fra leverandører som ikke har inngått avtale med Arbeids- og velferdsdirektoratet, jf likevel § 9 andre ledd.

Hjelpemiddelsentralen kan føre forhandlinger om pris- og leveringsavtaler for et produkt eller en produktgruppe som Arbeids- og velferdsdirektoratet ikke har inngått sentrale avtaler om. I avtalene må det tas forbehold om at de bare gjelder for et begrenset tidsrom eller inntil Arbeids- og velferdsdirektoratet har inngått sentrale avtaler. Hjelpemiddelsentralen skal i slike forhandlinger følge reglene for statens anskaffelsesvirksomhet.

Arbeids- og velferdsdirektoratet kan gi samtykke til at hjelpemiddelsentralen fører forhandlinger med lokale produsenter eller leverandører om lokale pris- og leveringsavtaler.

Hjelpemiddelsentralen skal ha et eget lager for oppbevaring av hjelpemidler som skal samlokaliseres med den øvrige virksomheten ved hjelpemiddelsentralen. Dersom lageret skal administreres av andre enn Arbeids- og velferdsetaten, skal Arbeids- og velferdsdirektoratet inngå skriftlig avtale om dette.

Hjelpemiddelsentralen skal ha oversikt over hjelpemidler som tilhører folketrygden. Bestemmelsen gjelder både lagrede hjelpemidler og hjelpemidler som er i bruk. Arbeids- og velferdsdirektoratet gir bestemmelser om lagerholdets omfang, lagerstyring m.v.

1. Hjelpemiddelsentralen skal sørge for resirkulering av brukte hjelpemidler med sikte på effektiv ressursutnytting.
2. Resirkulering skal bare vurderes når hjelpemiddelets gjenanskaffelsespris overstiger et nærmere bestemt beløp som fastsettes av Arbeids- og velferdsdirektoratet. Arbeids- og velferdsdirektoratet kan likevel bestemme at visse hjelpemidler alltid skal vurderes for resirkulering. Arbeids- og velferdsdirektoratet kan videre utarbeide en veiledende liste over hjelpemiddeltyper som vanligvis ikke skal resirkuleres.
3. Hjelpemidler som ikke egner seg til resirkulering skal enten kasseres eller utrangeres. Hjelpemiddelsentralens leder bestemmer hvem som har myndighet til å kassere eller utrangere hjelpemidler. Denne myndighet skal tillegges minst to personer i fellesskap. Det skal føres protokoll over hjelpemidler som utrangeres eller kasseres.
4. Dersom hjelpemidler på lager er blitt uegnet til formidling, for eksempel på grunn av teknologisk utvikling, kan disse utrangeres. Arbeids- og velferdsdirektoratet eller den Arbeids- og velferdsdirektoratet bemyndiger fatter beslutning om utrangering.
5. Der annet ikke er bestemt, gjelder normalinstruks for utrangering og kassasjon av materiell og bygninger, samt for avhending av materiell som tilhører staten.

Forskriften trer i kraft den 1. mai 1997.