Lov om fri utveksling av tjenesteytelser innen sjøtransport

DatoLOV-1992-12-04-121
DepartementNærings- og fiskeridepartementet
Sist endretLOV-1998-06-26-52.
Ikrafttredelse01.01.1994 samtidig med EØS-avtalen
Rettet28.04.2022 (tegnsetting i lister tilpasset universell utforming)
KorttittelLov om sjøtransporttjenester
EØS/EU/SchengenEØS-avtalen vedlegg XIII
nr. 53 (forordning (EØF) nr. 4055/86 som endret ved forordning (EØF) nr. 3573/90) og
nr. 53a (forordning (EØF) nr. 3577/92).

Lovens tittel endret ved lov 26 juni 1998 nr. 52 (ikr. 26 juni 1998 med virkning fra 1 apr 1998).

Kapitteloversikt:

§ 1.

1) Loven gjelder fri utveksling av tjenesteytelser innen sjøtransport mellom og i stater tilsluttet Det europeiske økonomiske samarbeidsområde, og mellom stater tilsluttet Det europeiske økonomiske samarbeidsområde og tredjeland, som følge av avtalen om Det europeiske økonomiske samarbeidsområde.
2) EØS-avtalens vedlegg XIII nr. 53 (rådsforordning (EØF) nr. 4055/86, som endret ved Rådets forordning (EØF) nr. 3573/90) om anvendelsen av prinsippet om frihet til å yte tjenester på maritim transport mellom stater tilsluttet Det europeiske økonomiske samarbeidsområde, og mellom disse stater og tredjeland, gjelder som lov med de presiseringer og begrensninger som følger av vedlegg XIII, protokoll 1 til avtalen og avtalen for øvrig.
3) Rådsforordning (EØF) 3577/92 av 7. desember 1992 om anvendelse av prinsippet om adgangen til å yte tjenester innen sjøtransport i medlemsstatene (maritim kabotasje), innlemmes i EØS-avtalens vedlegg XIII som nytt nr. 53a, og gjelder som lov med de presiseringer og begrensninger som følger av vedlegg XIII, protokoll 1 til avtalen og avtalen for øvrig.
0Endret ved lov 26 juni 1998 nr. 52 (ikr. 26 juni 1998 med virkning fra 1 apr 1998).

§ 2.

1) Loven trer i kraft samme dag som avtalen om Det europeiske økonomiske samarbeidsområde trer i kraft for Norge.​1
2) Fra den tid loven trer i kraft, gjøres følgende endringer i: – – –
1Fra 1 jan 1994.

Forordninger​1

Nedenfor gjengis EØS-avtalen vedlegg XIII nr. 53 (forordning nr. 4055/86 og forordning nr. 3573/90) og nr. 53a (forordning nr. 3577/92) med EØS-tilpasninger foretatt av Utenriksdepartementet og lovsamlingens redaksjon. Noter markert med notetall og * er Utenriksdepartementets noter ved gjengivelsen av frd. 4055/86 og frd. 3573/90 i Ot.prp.nr.62 (1991–1992) s. 13 flg.

1Overskrift tilføyd av Lovdata.

EØS-avtalen vedlegg XIII nr. 53 (rådsforordning (EØF) nr. 4055/86 av 22 des 1986 om anvendelse av prinsippet om adgang til å yte tjenester på sjøtransport mellom medlemsstater og mellom medlemsstater og tredjestater)

[Rådet for De europeiske fellesskap har –

under henvisning til traktaten om opprettelse av Det europeiske økonomiske fellesskap, særlig artikkel 84 paragraf 2,

under henvisning til utkast til forordning fra Kommisjonen,

under henvisning til uttalelse fra Europaparlamentet,

under henvisning til uttalelse fra Den økonomiske og sosiale komité, og

ut fra følgende betraktninger:

I henhold til traktatens artikkel 3 skal Fellesskapets virksomhet blant annet gå ut på å fjerne hindringer for den frie bevegelighet for tjenesteytelser mellom medlemsstatene.

I henhold til traktatens artikkel 61 skal den frie bevegelighet for tjenesteytelser innen transportvirksomheten reguleres av bestemmelsene i avdelingen om transportvirksomhet.

Dette prinsipp må anvendes innen Fellesskapet også for at det overfor tredjestater skal kunne føres en effektiv politikk som går ut på å sikre varig anvendelse av forretningsmessige prinsipper på skipsfart.

I henhold til rådsforordning (EØF) nr. 954/79 har medlemsstatene, fra det tidspunkt de ratifiserer konvensjonen, blant annet innenfor konferansene fri adgang til den del av linjefarten som ikke er forbeholdt tredjestaters nasjonale rederier i henhold til De forente nasjoners konvensjon om et regelverk for linjekonferansers virksomhet.

Regelverket får ennå ikke anvendelse på alle Fellesskapets fartsområder, og det er sannsynlig at det heller ikke i fremtiden får anvendelse på enkelte av disse fartsområder, ettersom regelverket ennå ikke er ratifisert av alle medlemsstater og visse tredjestater sannsynligvis ikke vil ratifisere det.

Regelverket gjelder bare for linjekonferanser og last som fraktes av deres medlemmer og følgelig verken for uavhengige linjer eller rederier som driver bulk- eller trampfart, som er virksomhetsområder der Fellesskapet har til hensikt å opprettholde en ordning med rettferdig og fri konkurranse.

Fellesskapet slutter seg fullt ut til resolusjon nr. 2 vedtatt av De forente nasjoners konferanse om et regelverk for linjekonferansers virksomhet, der det erklæres at av hensyn til en harmonisk utvikling av sjøtransporttjenestene, bør linjerederiene utenfor konferansen ikke hindres i sin virksomhet så lenge de respekterer prinsippet om rettferdig konkurranse på kommersielt grunnlag.

Medlemsstatene bekrefter at de går inn for fri konkurranse, som er ett av de vesentlige trekk ved bulkfart med tørrlast og flytende last, og er overbevist om at innføring av lastdeling på disse fartsområder vil få alvorlige følger for alle staters handelsinteresser ved at transportkostnadene vil øke betydelig.

Rederne i Fellesskapet møter et stadig økende omfang av restriksjoner pålagt av tredjestater, som hindrer dem i å tilby sine tjenester til avskipere etablert i deres egen medlemsstat, i andre medlemsstater eller i de berørte tredjestater, og restriksjonene kan få skadelige virkninger for Fellesskapets samlede fart.

Noen av restriksjonene er inntatt i bilaterale avtaler mellom tredjestater og visse medlemsstater, og andre følger av lignende bestemmelser i visse medlemsstaters lovgivning eller forvaltningspraksis.

Prinsippet om adgang til å yte tjenester bør derfor for fremtiden få anvendelse på sjøtransport mellom medlemsstatene og mellom medlemsstatene og tredjestater, med sikte på gradvis å fjerne de restriksjoner som finnes og for å hindre innføring av nye restriksjoner.

Fellesskapets skipsfartssektor har en slik struktur at bestemmelsene i denne forordning også bør få anvendelse på medlemsstatenes statsborgere etablert utenfor Fellesskapet, og på rederier etablert utenfor Fellesskapet som kontrolleres av statsborgere i en medlemsstat, dersom deres fartøyer er registrert i denne medlemsstat i samsvar med dens lovgivning.

Det bør fastsettes bestemmelser om overgangsperioder av rimelig varighet, som samsvarer med kjennetegnene for den type transportvirksomhet det gjelder –

vedtatt denne forordning:]​1*

1*Se EØS-avtalen protokoll 1. Preambler er ikke tilpasset EØS-formål, og er følgelig bare relevante i den utstrekning de kan tjene til støtte for tolkning av reglene innenfor rammen av EØS-avtalen.

Art 1.

1. De kontraherende parters​1 statsborgere etablert i en annen kontraherende part enn tjenestens mottaker skal ha adgang til å yte sjøtransporttjenester mellom de kontraherende parter og mellom de kontraherende parter og tredjestater.
2. Bestemmelsene i denne forordning får også anvendelse på de kontraherende parters statsborgere etablert utenfor de kontraherende parter og på rederier som er etablert utenfor de kontraherende parter og som kontrolleres av statsborgere i en kontraherende part, dersom deres fartøyer er registrert i denne kontraherende part i samsvar med dens lovgivning.
3. Bestemmelsene i traktatens artikkel 55 til 58 og i artikkel 62 får anvendelse på det saksfelt denne forordning omhandler.
4. I denne forordning skal følgende anses som sjøtransporttjenester mellom kontraherende parter og mellom kontraherende parter og tredjestater, dersom tjenestene vanligvis ytes mot vederlag:
a.transport innen de kontraherende parter:
sjøtransport av passasjerer eller last mellom en kontraherende parts havn og en annen kontraherende parts havn eller installasjoner utenfor kysten,
b.trafikk med tredjestater:
sjøtransport av passasjerer eller last mellom en kontraherende parts havn og en tredjestats havn eller installasjoner utenfor kysten.
1Ordet «medlemsstat» er erstattet med «kontraherende part», jf. EØS-avtalen protokoll 1 nr. 7.

Art 2.

[Det skal ikke være noen unilaterale nasjonale restriksjoner på frakt av visse varer som delvis er reservert for fartøyer som fører nasjonalt flagg.]​2*

2*Artikkel 2 erstattes i EØS-sammenheng av EØS-protokoll 19.

Art 3.

Ordninger med lastdeling i eksisterende bilaterale avtaler inngått av de kontraherende parter​1 med tredjestater, skal oppheves gradvis eller tilpasses i samsvar med bestemmelsene i artikkel 4.

1Se note 1 til art. 1.

Art 4.

1. Eksisterende ordninger med lastdeling som ikke er opphevet i henhold til artikkel 3, skal tilpasses i samsvar med Det europeiske økonomiske samarbeidsområdets lovgivning, og særlig:
a.for fart som reguleres av De forente nasjoners konferanse om et regelverk for linjekonferansers virksomhet, skal ordningene være i samsvar med regelverket og de kontraherende parters​1 forpliktelser i henhold til EØS-avtalens vedlegg XIII nr. 52,
b.​2for fart som ikke reguleres av De forente nasjoners konferanse for linjekonferansers virksomhet, skal avtalene tilpasses snarest mulig og under enhver omstendighet før 1. januar 1993, slik at det for alle de kontraherende parters statsborgere, som definert i artikkel 1, sikres rettferdig og fri adgang uten forskjellsbehandling til lastandelene som de berørte de kontraherende parter er berettiget til.
2.​3* EFTA-landene og EFTAs overvåkingsorgan skal umiddelbart underrettes om nasjonale tiltak truffet i henhold til nr. 1. Den fremgangsmåte for konsultasjoner som er innført ved rådsvedtak 77/587/EØF, får anvendelse.
3. EFTA-landene skal, til å begynne med hver sjette måned og senere hvert år, rapportere til EFTAs overvåkingsorgan om fremskritt som er gjort når det gjelder tilpasningene nevnt i nr. 1 bokstav b).
4. Dersom det oppstår vanskeligheter ved tilpasningen av avtalene for å bringe dem i samsvar med nr. 1 bokstav b), skal de berørte EFTA-land underrette EFTAs overvåkingsorgan om dette. Dersom avtalene er uforenlige med nr. 1 bokstav b) og det berørte EFTA-land ber om det skal EFTAs overvåkingsorgan treffe passende tiltak.
1Se note 1 til art. 1.
2Se forordning (EØF) nr. 3573/90, inntatt nedenfor, art. 1.
3*Her er teksten gjengitt slik den vil lyde for EFTA-landene, jf. EØS-avtalen protokoll 1 punkt 4. For EF-landene vil plikten til å underrette Kommisjonen etc. bestå som i dag. Etter protokoll 1 punkt 4 skal det imidlertid også skje et informasjonsbytte mellom Kommisjonen og EFTA.

Art 8.​4*

Med forbehold for traktatens bestemmelser om etableringsadgang kan en tjenesteyter innen sjøtransport, for å utføre sine tjenester, midlertidig utøve sin virksomhet i den kontraherende part​1 der tjenestene mottas på samme vilkår som gjelder for denne statens egne statsborgere.

1Se note 1 til art. 1.
4*Art 5 til 7 i forordning (EØF) nr. 4055/86 er ikke en del av EØS-avtalen, og skal ikke gjennomføres, ettersom de regulerer EFs forhold til tredjeland. Det saklige virkeområdet for artiklene blir i stedet regulert ved EØS-avtalen protokoll 19. Merknad fra redaksjonen i Norges Lover: Merk likevel at EØS-avtalen vedlegg XIII nr. 53 bestemmer at at «[M]ed hensyn til artikkel 5 nr. 1 er det underforstått at lastdelingsordninger i bulkfart forbys i enhver fremtidig avtale med tredjestater.» Artikkel 5 lyder slik: «Ordninger med lastdeling skal i fremtidige avtaler med tredjestater bare være tilatt under spesielle omstendigheter når Fellesskapets linjerederier i motsatt fall ikke ville ha faktisk mulighet til å delta i farten til og fra de berørete tredjestater. Under disse omstendigheter kan slike avtaler tillates i samsvar med bestemmelsene i artikkel 6.»

Art 9.

Så lenge restriksjonene på adgangen til å yte tjenester ikke er fjernet, skal den enkelte kontraherende part​1 anvende dem på alle tjenesteytere nevnt i artikkel 1 nr. 1 og 2, uten å gjøre forskjell på grunnlag av statsborgerskap eller bosted.

1Se note 1 til art. 1.

Art 10.​5*

Før EFTA-land vedtar de lover og forskrifter som er nødvendige for å gjennomføre denne forordning, skal de rådspørre EFTAs overvåkingsorgan, og de skal meddele EFTAs overvåkingsorgan alle bestemmelser som vedtas i denne forbindelse.

5*Her er teksten gjengitt slik den vil lyde for EFTA-landene, jf EØS-avtalen protokoll 1 punkt 4. For EU-landene vil plikten til å underrette Kommisjonen etc. bestå som i dag. Etter protokoll 1 punkt 4 skal det imidlertid også skje et informasjonsbytte mellom Kommisjonen og EFTA.

Art 11.

EØS-komiteen skal i samsvar med vilkårene i traktaten vurdere denne forordning på ny innen 1. januar 1995.

Art 12.

Denne forordning trer i kraft fra samme tid som resten av EØS-avtalen.

Denne forordning er i alle deler bindende og kommer [direkte] til anvendelse i alle kontraherende parter.​1

1Se note 1 til art. 1.

EØS-avtalen vedlegg XIII nr. 53 (rådsforordning (EØF) nr. 3573/90 av 4 des 1990 om endring, som følge av Tysklands gjenforening, av forordning (EØF) nr. 4055/86 om anvendelse av prinsippet om adgang til å yte tjenester innen sjøtransport mellom medlemsstater og mellom medlemsstater og tredjestater)

[Rådet for de europeiske fellesskap har –

under henvisning til traktaten om opprettelse av Det europeiske økonomiske fellesskap, særlig artikkel 84 paragraf 2,

under henvisning til forslag fra Kommisjonen,

under henvisning til uttalelse fra Europaparlamentet,

under henvisning til uttalelse fra Den økonomiske og sosiale komité, og

ut fra følgende betraktninger:

Det europeiske økonomiske fellesskap har vedtatt et regelverk om sjøtransport.

Regnet fra tidspunktet for Tysklands gjenforening får fellesskapsretten fullt ut anvendelse på den tidligere Tyske demokratiske republikks territorium.

Det er nødvendig å foreta visse endringer av forordning (EØF) nr. 4055/86 på grunn av den spesielle situasjon som følge av Tysklands gjenforening når det gjelder de bilaterale avtalene inngått mellom den tidligere Tyske demokratiske republikk og tredjestater.

Avtalene inngått av den tidligere Tyske demokratiske republikk gjelder bare last fra denne stat, og som følge av dette får tredjestaters eventuelle rettigheter i henhold til ordninger om lastdeling betydning bare for last med opprinnelse på den tidligere Tyske demokratiske republikks territorium.

Den frist som er fastsatt for medlemsstatenes tilpasning av avtaler om fart som ikke reguleres av De forente nasjoners regelverk for linjekonferansers virksomhet, må forlenges for de bilaterale avtalene som den tidligere Tyske demokratiske republikk har inngått med tredjestater, slik at Tyskland skal kunne føre de nødvendige forhandlinger for å tilpasse avtalene –

vedtatt denne forordning:]​6*

6*Se EØS-avtalen protokoll 1. Preambler er ikke tilpasset EØS-formål, og er følgelig bare relevante i den utstrekning de kan tjene til støtte for tolkning av reglene innenfor rammen av EØS-avtalen.

Art 1.

I forordning (EØF) nr. 4055/86 artikkel 4 nr. 1 bokstav b) skal nytt ledd lyde:

«Avtalene inngått av den tidligere Tyske demokratiske republikk skal tilpasses så snart som mulig, men senest 1. januar 1995.»

Art 2.

Denne forordning trer i kraft fra samme tid som resten av EØS-avtalen.

Denne forordning er i alle deler bindende og kommer [direkte] til anvendelse i alle de kontraherende parter.​1

1Ordet «medlemsstat» er erstattet med «kontraherende part», jf. EØS-avtalen protokoll 1 nr. 7.

EØS-avtalen vedlegg XIII nr. 53a (rådsforordning (EØF) nr. 3577/92 av 7 des 1992 om anvendelse av prinsippet om adgangen til å yte tjenester innen sjøtransport i medlemsstatene (maritim kabotasje)

[Rådet for de europeiske fellesskap har –

under henvisning til traktaten om opprettelse av Det europeiske økonomiske fellesskap, særlig artikkel 84 nr. 2,

under henvisning til endret forslag fra Kommisjonen,

under henvisning til uttalelser fra Europaparlamentet,

under henvisning til uttalelse fra Den økonomiske og sosiale komité, og

ut fra følgende betraktninger:

Europaparlamentet vedtok 12. juni 1992 sin resolusjon om liberalisering av maritim kabotasje og de økonomiske og sosiale konsekvenser av dette.

I henhold til traktatens artikkel 61 reguleres adgangen til å yte tjenester på sjøtransportområdet av bestemmelsene i avdelingen om transportvirksomhet.

Det er nødvendig å oppheve restriksjonene på adgangen til å yte tjenester innen sjøtransport i medlemsstatene for å innføre det indre marked. Det indre marked omfatter et område der fritt varebytte og fri bevegelighet for personer, tjenester og kapital er sikret.

Adgangen til å yte tjenester bør derfor gjelde for sjøtransport i medlemsstatene.

Adgangen til å yte tjenester bør gjelde for EF-skipsredere med fartøyer som er registrert i en medlemsstat og fører denne medlemsstatens flagg, enten den har en kystlinje eller ikke.

Adgangen til å yte tjenester vil bli utvidet til også å omfatte fartøyer som er registrert i Euros, så snart dette registeret er godkjent.

For å unngå konkurransevridning bør EF-skipsredere som har adgang til å yte kabotasjetjenester, oppfylle alle vilkår for å utføre kabotasje i den medlemsstat der deres fartøyer er registrert. EF-skipsredere som driver fartøyer registrert i en medlemsstat, og som ikke har rett til å utføre kabotasje i denne staten, bør likevel ha rettigheter etter denne forordning i en overgangsperiode.

Adgangen til å yte tjenester bør gjennomføres gradvis og ikke nødvendigvis på en ensartet måte for alle berørte tjenester, idet det tas hensyn til visse særskilte tjenesters art og omfanget av den innsats som må gjøres innenfor visse økonomier i Fellesskapet på forskjellig utviklingstrinn.

Det kan være berettiget å innføre offentlige tjenester som medfører visse rettigheter og forpliktelser for de berørte skipsrederne, for å sikre tilstrekkelige og regelmessige transporttjenester til, fra og mellom øyer, forutsatt at det ikke skjer noen forskjellsbehandling på grunnlag av nasjonalitet eller bosted.

Det bør vedtas bestemmelser som gjør det mulig å treffe beskyttelsestiltak for sjøtransportmarkeder som utsettes for alvorlig forstyrrelse, eller i en nødsituasjon. For dette formål bør det innføres hensiktsmessige beslutningsrutiner.

På bakgrunn av behovet for å sikre at det indre marked virker etter hensikten, og på bakgrunn av mulige tilpasninger som må foretas i lys av erfaringer som gjøres, bør Kommisjonen avgi rapport om gjennomføringen av denne forordning og om nødvendig framlegge tilleggsforslag –

vedtatt denne forordning:]​1

1Se EØS-avtalen protokoll 1. Preambler er ikke tilpasset EØS-formål, og er følgelig bare relevante i den utstrekning de kan tjene til støtte for tolkning av reglene innenfor rammen av EØS-avtalen.

Art 1.

1. Fra 1. januar 1993 skal adgangen til å yte sjøtransporttjenester i en EØS-stat​1 (maritim kabotasje) gjelde for alle EØS-skipsredere​2 med fartøyer som er registrert i en medlemsstat og fører denne medlemsstatens flagg, forutsatt at fartøyene oppfyller alle vilkår for å utføre kabotasje i medlemsstaten, herunder fartøyer registrert i Euros så snart dette registeret er godkjent av Rådet.
2. Som unntak skal anvendelsen av bestemmelsen i nr. 1, som fastsetter at fartøyer skal oppfylle alle vilkår for å utføre kabotasje i EØS-stater der de er registrert på det tidspunktet, midlertidig oppheves inntil 31. desember 1996.
1Ordet «medlemsstat» er erstattet av ordet «EØS-stat», jf. EØS-avtalen protokoll 1 nr. 7.
2Ordet «EF-skipsredere» er erstattet av «EØS-skipsredere», jf. EØS-avtalen protokoll 1 nr. 7.

Art 2.

I denne forordning menes med

1.«sjøtransporttjenester i en EØS-stat (maritim kabotasje)», tjenester som vanligvis tilbys mot vederlag, herunder særlig:
a.fastlandskabotasje: sjøtransport av passasjerer eller gods mellom havner som ligger på en og samme EØS-stats fastland eller hovedterritorium, uten anløp av øyer,
b.forsyningstjenester off-shore: sjøtransport av passasjerer og gods mellom enhver havn i en EØS-stat og installasjoner eller anlegg på denne medlemsstats kontinentalsokkel,
c.øykabotasje: sjøtransport av passasjerer eller gods mellom
-havner som ligger på fastlandet og på én eller flere av øyene til en og samme EØS-stat,
-havner som ligger på øyene til en og samme EØS-stat;

Ceuta og Melilla skal behandles på samme måte som øyhavner,

2.«EØS-skipsreder»
a.en EØS-stats borgere som er etablert i en EØS-stat i samsvar med denne EØS-statens lovgivning, og som utøver sjøtransportvirksomhet,
b.skipsrederier som er etablert i samsvar med en EØS-stats lovgivning, og hvis hovedforetak ligger i en EØS-stat der også den faktiske kontroll utøves, eller
c.en EØS-stats borgere etablert utenfor EØS​1 eller skipsrederier etablert utenfor EØS​1 og kontrollert av en EØS-stats borgere, dersom deres fartøyer er registrert i en EØS-stat og fører denne EØS-statens flagg i samsvar med dens lovgivning,
3.«kontrakt om offentlig tjeneste», en kontrakt inngått mellom vedkommende myndigheter i en EØS-stat og en EØS-skipsreder for å tilby allmennheten tilstrekkelige transporttjenester.

En kontrakt om offentlig tjeneste kan særlig omfatte

-transporttjenester som oppfyller fastsatte standarder for kontinuitet, regelmessighet, kapasitet og kvalitet,
-tilleggstransporttjenester,
-transporttjenester til bestemte priser og på bestemte vilkår, særlig for visse kategorier passasjerer eller på visse ruter,
-tilpasninger av tjenester til faktiske behov,
4.«forpliktelser til offentlig tjeneste», de forpliktelser som den aktuelle EØS-skipsreder ikke ville påta seg eller ikke ville påta seg i samme utstrekning eller på samme vilkår dersom han skulle ta hensyn til sin egen forretningsinteresse,
5.«alvorlig forstyrrelse på det nasjonale transportmarked», forekomst av problemer på markedet som er særskilte for dette marked, og som
-er av en slik art at de kan føre til et alvorlig og potensielt varig tilbudsoverskudd i forhold til etterspørselen,
-skyldes eller forsterkes av maritim kabotasjevirksomhet, og
-utgjør en alvorlig trussel mot et betydelig antall EØS-skipsrederes økonomiske stabilitet og overlevingsevne,

forutsatt at prognosene på kort og mellomlang sikt for det aktuelle marked ikke viser betydelige og varige forbedringer.

1Ordet «Fellesskapet» er erstattet av ordet «EØS», jf. EØS-avtalen protokoll 1 nr. 8.

Art 3.

1. For fartøyer som utfører fastlandskabotasje, og for cruisefartøyer skal alle spørsmål med hensyn til besetning være ansvaret til den stat der fartøyet er registrert (flaggstaten), med unntak av fartøyer på under 650 brt, som kan undergis vilkårene i vertsstaten.
2. For fartøyer som utfører øykabotasje, skal alle spørsmål med hensyn til besetning være ansvaret til den stat der fartøyet utfører en sjøtransporttjeneste (vertsstaten).
3. For lastefartøyer på over 650 brt som utfører øykabotasje, skal imidlertid alle spørsmål med hensyn til besetning fra 1. januar 1999 være ansvaret til den stat der fartøyet er registrert (flaggstaten), dersom den aktuelle reisen følger etter eller går forut for en reise til eller fra en annen stat.
[4. Kommisjonen skal foreta en grundig undersøkelse av de økonomiske og sosiale virkninger av liberaliseringen av øykabotasje og skal framlegge en rapport for Rådet senest innen 1. januar 1997.

På grunnlag av rapporten skal Kommisjonen framlegge for Rådet et forslag som kan omfatte tilpasninger av bestemmelsene fastsatt i nr. 2 og 3 om besetningens statsborgerskap, slik at den endelige ordning kan godkjennes av Rådet i god tid innen 1. januar 1999.]​1

1Her vil EØS-avtalens regler om beslutningsprosessen i EØS gjelde, jf. avtalens protokoll 1 nr. 3 og 5.

Art 4.

1. En EØS-stat kan inngå kontrakter om offentlig tjeneste med skipsrederier som deltar i regelmessig fart til, fra og mellom øyer, eller pålegge dem forpliktelser til offentlig tjeneste som vilkår for å yte kabotasjetjenester.

Når en EØS-stat inngår kontrakter om offentlig tjeneste eller pålegger forpliktelser til offentlig tjeneste, skal den gjøre det uten forskjellsbehandling av EØS-skipsredere.

2. Når EØS-statene pålegger forpliktelser til offentlig tjeneste, skal de begrense seg til krav til hvilke havner som skal anløpes, regelmessighet, kontinuitet, hyppighet, evne til å yte tjenesten, rater som skal benyttes, og fartøyets besetning.

Alle EØS-skipsredere skal ha adgang til å motta eventuell godtgjørelse for forpliktelser til offentlig tjeneste.

3. Eksisterende kontrakter om offentlig tjeneste kan fortsette å gjelde inntil de utløper.

Art 5.

[1. I tilfelle av alvorlig forstyrrelse på det nasjonale transportmarkedet som skyldes liberaliseringen av kabotasje, kan en medlemsstat anmode Kommisjonen om å vedta beskyttelsestiltak.

Etter samråd med de øvrige medlemsstatene skal Kommisjonen eventuelt treffe beslutning om nødvendige beskyttelsestiltak innen 30 virkedager etter at den mottok den aktuelle anmodningen fra en medlemsstat. Tiltakene kan omfatte at det berørte området midlertidig utelukkes fra denne forordnings virkeområde for et tidsrom som ikke må overstige tolv måneder.

Kommisjonen skal underrette Rådet og medlemsstatene om enhver beslutning den treffer om beskyttelsestiltak.

Dersom Kommisjonen ved utløpet av tidsrommet på 30 virkedager ikke har truffet beslutning i saken, skal den berørte medlemsstat ha rett til å anvende de anmodede tiltak inntil Kommisjonen har truffet sin beslutning.

I en nødsituasjon kan medlemsstatene imidlertid ensidig vedta egnede midlertidige tiltak som kan være i kraft i et tidsrom på høyst tre måneder. I et slikt tilfelle skal medlemsstatene umiddelbart underrette Kommisjonen om at slike tiltak er vedtatt. Kommisjonen kan oppheve tiltakene eller stadfeste dem med eller uten endringer inntil den treffer sin endelige beslutning i samsvar med annet ledd.

2. Kommisjonen kan også vedta beskyttelsestiltak på eget initiativ etter samråd med medlemsstatene.]​1
1For EFTA-statene i EØS gjelder en særskilt prosedyre inntatt i EØS-komitéens beslutning nr. 70/97: «I situasjoner som beskrevet i artikkel 5,
- skal med «Kommisjonen» forstås «EFTAs overvåkningsorgan» for EFTA-statenes vedkommende,
- dersom EF-kommisjonen fra en medlemsstat i EF eller EFTAs overvåkningsorgan fra en EFTA-stat mottar en anmodning om å vedta beskyttelsestiltak, skal EØS-komiteen straks underrettes om dette og forelegges alle relevante opplysninger.

Det skal holdes samråd i EØS-komiteen dersom en avtalepart anmoder om det. Det kan også anmodes om slikt samråd i tilfeller der EF-kommisjonen eller EFTAs overvåkningsorgan vedtar beskyttelsestiltak på eget initiativ.

Når EF-kommisjonen eller EFTAs overvåkningsorgan har gjort vedtak, skal de umiddelbart underrette EØS-komiteen om de tiltak som er truffet.»

Art 6.

1. Som unntak skal følgende sjøtransporttjenester som utføres i Middelhavet og langs kysten av Spania, Portugal og Frankrike midlertidig unntas fra gjennomføringen av denne forordning:
-cruisetjenester, inntil 1. januar 1995,
-transport av strategisk gods (olje, petroleumsprodukter og drikkevann), inntil 1. januar 1997,
-tjenester utført med fartøyer på under 650 brt, inntil 1. januar 1998,
-regelmessige passasjer- og fergetransporttjenester, inntil 1. januar 1999.
2. Som unntak skal øykabotasje i Middelhavet og kabotasje som gjelder øygruppene Kanariøyene, Azorene og Madeira, samt Ceuta og Melilla, de franske øyer langs atlanterhavskysten og de franske oversjøiske departementer midlertidig unntas fra gjennomføringen av denne forordning inntil 1. januar 1999.
3. Av hensyn til sosio-økonomisk utjevning skal varigheten av unntaket fastsatt i nr. 2 forlenges for Hellas inntil 1. januar 2004 for regelmessige passasjer- og fergetransporttjenester og for tjenester utført med fartøyer på under 650 brt.

Art 7.

Med mindre annet er fastsatt i denne avtale, skal avtalepartene ikke innføre noen nye begrensninger av den adgang til å yte tjenester som faktisk er oppnådd den dag EØS-komiteen treffer beslutning om å innlemme denne forordning i avtalen.​1

1Artikkelen er gjengitt med den ordlyd den har fått gjennom EØS-komitéens beslutning nr. 70/97.

Art 8.

Med forbehold for EØS-avtalens​1 bestemmelser om retten til etablering og bestemmelsene i denne forordning kan en person som yter en sjøtransporttjeneste, for dette formål midlertidig utøve sin virksomhet i EØS-staten der tjenesten ytes, på de samme vilkår som denne staten pålegger sine egne borgere.

1Ordet «traktatens» må i EØS-sammenheng forstås som «EØS-avtalens».

Art 9.

[Før EFTA-statene i EØS vedtar de lover og forskrifter som er nødvendige for å gjennomføre denne forordning, skal de rådspørre EFTAs overvåkningsorgan. De skal underrette den om alle tiltak som er vedtatt på den måten.]​1

1Ifølge EØS-avtalen protokoll 1 nr. 4 bokstav d skal funksjoner som Kommisjonen utfører i forbindelse med bl.a. rådspørring, for EFTA-statene utføres i samsvar med fremgangsmåten som fastsettes mellom dem. Så synes ikke å ha skjedd i dette tilfellet.

Art 10.

[Innen 1. januar 1995 og deretter annethvert år skal Kommisjonen framlegge for Rådet en rapport om gjennomføringen av denne forordning og eventuelt nødvendige forslag.]​1

1Ifølge EØS-avtalen protokoll 1 nr. 5 skal EFTAs overvåkningsorgan og/eller EFTAs faste komité, i den grad det er hensiktsmessig, lage rapporter parallelt med de rapporter Kommisjonen utarbeider i EU.

Art 11.

[Denne forordning trer i kraft 1. januar 1993.

Denne forordning er bindende i alle deler og kommer direkte til anvendelse i alle medlemsstater.]​1

1Ikrafttredelse i EØS følger av EØS-komitéens beslutning nr. 70/97. Rettsvirkningene i EFTA-landenes interne rett følger av EØS-avtalen art. 7.